Mediene og sosiale medier er nådeløse når de har fått ferten av “kristen manns blod”, det siste uttrykker låner jeg fra eventyrene. Nå ber mange oss om å besinne oss når det gjelder jakten på Bjørnar Moxnes. Det er både riktig og feil. Det er riktig å vise forståelse. Samtidig kan ikke en mann som i 10 år har hetset i vilden sky abdisere fra det systemet som har tjent ham vel, der han har deklarert sin høyere moral i de fleste samfunnsspørsmål. Mange har grunn til å fryde seg av fallet. Det er selvsagt ikke sympatisk, men høyst forståelig.
Jeger eller jaget
Da Thorbjørn Jagland(Ap) ble statsminister i 1996 var det store forventninger til ham. Da han kom med kravet om 36,9 % oppslutning for å fortsette som statsminister etter valget i 1997, ble han første applaudert for kravet. I avisene merket jeg meg at enkelte omtalte kravet om 36, 9 som resultatet til stratetegen fra Youngstorget, underforstått den tidligere partisekretæren Ap. Kretsen rundt Jens Stoltenberg kjempet samtidig for at Jens Stoltenberg skulle bli statsminister istedenfor Jagland. På vei mot valget i 1997 havnet Jagland i politisk motvind og det var tydelig at en stjerne hadde sluknet i løpet av få måneder. Vel å kalle Jagland stjerne er å ta vel hardt i, men det var en selvsikker mann som overtok etter Gro Harlem Brundtland i 1996, men som endte på Rikshospitalet uten at noe alvorlig feilet ham. Noen husker fremdeles kyllingstuntet til Bård Tufte Johansen utenfor Rikshospitalet der Thorbjørn Jagland var innlagt.
Jeg har mange ganger spurt meg hva kjøret mot Jagland gjorde med han som menneske i 1997. Han var et jaget person. Etterhvert gjorde han flere feil med utnevnelser av ministre. Selv om jeg ikke kjenner Jagland, var det ikke vanskelig å vite hvordan han hadde det. Det endte også med at Jens Stoltenberg vant maktkampen. Slike maktkamper kan i ytterste konsekvens få folk til å miste forstanden. For jagland var konsekvensen at han ble redusert i rollen som statsminister. Selv den sterkeste kan bli redusert når vindkastene i maktkamper blir for sterke.
Moxnes er ikke Tore Tønne
Tønne-saken gjorde selvsagt inntrykk. Da fakturaene han hadde mottatt fra Røkke ble kjent, mistet han mye ære over natten. Han var næringslivsmannen som hadde blitt hentet inn som helseminsiter av Ap. Han taklet ikke fallet og tapet av heder. Han tok livet sitt. Jakten på han for over 20 år siden var ikke i nærheten av det politikere har opplevd siden da. Mange ble med rette bekymret over hva som skjedde. Det var knappe 10 år før sosiale medier virkelig fikk en betydning i norsk offentlighet. Tønne ble bare omtalt i mediene,
Moxnes har bygget sin politiske karriere på “statements”- påstander- der han hevder en høyere moral enn andre politikere og politiske partier. Det har gått hjem hos et økende antall velgerne og Rødt er blitt en maktfaktor i norsk politikk. Brillegate bidrar imidlertid til at Moxnes har mistet sin troverdighet. En småtyv er noe av det laveste lave, særlig begått av en mann som har til mer enn salt i grauten.
Selv om vi aldri kan vite hvem som er selvmordkandidater, er jeg neste 100 % sikker på at Bjørnar Moxnes ikke tar livet av seg på grunn av saklige og usaklige kommentarer i sosiale medier etter Brillegate. At det er en mental påkjenning for Moxnes er jeg ikke i tvil om. Hans politiske image er blitt knust som brilleglass på kort tid. Trekker han seg som partileder blir ikke dette lenger en sak, og han kan fortsette som stortingsrepresentant til september 2025, men da med en langt lavere politisk autoritet enn før Brillegate.
Hva nå?
Debatten om Brillegate vil fase ut i løpet av dagene som kommer. Nye hendelser og debatter vil overta. Bjørnar Moxnes er sykmeldt og Rødt er i benektelsesfasen mht. om Bjørnar Moxnes kan fortsette som partileder. Det kan han jo ikke. Fortsetter Bjørnar Moxnes som partileder etter å blitt tatt i stjeling, er det over og ut for veksten Rødt har opplevd de siste årene. Hvis Bjørnar Moxnes blir sittende, fremstår Rødt som et parti av journalister i skoleavisa.
Brillegate har ført til mye humor. Det skyldes jo at det hele er så sinnsvakt og inviterer til humor. Nå er kanskje Bjørnars humorgate ferdig ledd for denne gangen. Jeg vil ønske Bjørnar Moxnes lykke til på vei mot en vanlig helsesituasjon. Selv om situasjonen er selvpåført, er det selvsagt helt grusomt. Så de som mener det er nok nå, har selvsagt rett. Det er bare en hake ved det, hadde det vært en annen som hadde dummet seg ut, ville Bjørnar Moxnes hatt den største og lengste moralske pekepingeren. Slik sett er det en viss moral i denne historien. Bjørnar Moxnes fikk virkelig smake seg selv og sin oppblåste politiske autoritet. Denne gangen ble han selv både jaktens bytte og trofé.
Åse Thomassen
Tlf. 46512397
ÅSE THOMASSEN 