For noen generasjoner siden var det et sosialt nederlag å være enslig. I dag er det å være enslig langt mer sammensatt. Det er alt fra playboyen som surfer på livets mange muligheter til den som ingen vil ha. Mellom disse ytterpunktene er det mange valg som gjør at noen er enslige, både med og uten barn. På få generasjoner har det å være enslig endret seg og vi ser en større variasjon i familiemønstre. Likevel bruker vi stadig betegnelser som ugift, skilt, enslig og singel.
Det å være enslig veksler mellom det attraktive til det stusselige. Kvinner og menn er attraktive langt inn i det som tidligere ble betegnet som middelaldrende. Tindebestigeren på tretti år er fremdeles attraktiv. I dag kan en kvinne på 40 år være selvstendig, singel og åpen for nye muligheter i livet, om hun har barn eller ei. For stadig flere er livet en tombola av muligheter. Der man i tidligere generasjoner måtte finne en make tidlig i livet, er grensen for når dette er viktig blitt atskillig mer uklar. For kvinner har den biologiske klokken betydning om de ønsker barn. Ellers er det knapt en øvre grense for hvor lenge man kan være ”ung” og singel.
Midt i mellom alle de som lever rike liv som enslige, er det mange som kan ha det ugreit som enslige. Det handler om både følelser, økonomi og sosiale nettverk. For hva gir egentlig livet som enslig når fester og ungkarsliv er et passert stadium? Tidligere var det å være enslig et sosialt nederlag. Noe av dette henger igjen, om enn mer diffust i dagens samfunn. En kvinne uten mann gir bare en begrenset sosial status, selv etter fire tiår med kamp for likestilling. Den mest attraktive ungkaren i min hjemby sa han heller ville vært i et vanskelig ekteskap enn å skille seg. Selv om mennesker i dag kan velge nye partnere, handler livet også om sosiale nettverk som brytes dersom man går fra to til en.
Når man sitter alene på en kafé eller restaurant, hender det at andre gjester tar den andre stolen ved bordet. Noen spør høflig. Andre tar bare stolen. En person trenger selvfølgelig ikke mer enn en stol, men et bord med en stol blir lett asymmetrisk. Den som tar stolen tenker neppe på at de også tar illusjonen om den andre. Denne tankeløsheten kan skje i mange andre situasjoner. En familie i Hardanger ble kritisert fordi de hadde laget en flott og påkostet begravelse. ”Hun var jo bare en jente”, ble det sagt.
Fem tiår med frigjøring mellom kjønnene har enda ikke gjort det å være enslig til en klar kategori, snarere tvert i mot. Ensliges liv varierer både med hensyn til alder, kjønn og livsstil. Vi ser likevel ofte på enslige med tidligere tiders kategorier, selv om det er lenge siden en frøken virkelig var en frøken.
Åse Thomassen
Stod opprinnelig i Dagbladet påskeaften 2012
ÅSE THOMASSEN 