Psykisk helse- hvor langt har vi kommet, egentlig? På en måte er psykisk sykdom samfunnets uønskede fetter, samfunnets uønskede bror. For å sette det på spissen er psykisk sykdom som mennesket man ikke orker å ta en kaffe med. Som mennesker og samfunn kan vi likevel ikke snike oss unna. I våre mange roller i samfunnet kan vi være den som blir psykisk syk. Ingen fødes med en garanti mot psykisk sykdom. Om det fantes en forsikring mot psykisk sykdom ville det sikkert være en god forretning. Samtidig har noen av verdens fremste kunstnere og vitenskapsmenn vært psykisk syke i kortere eller lengre perioder. Søndag 10. oktober er det verdensdagen for psykisk helse. Hva er psykisk helse, og hvor langt er vi egentlig kommet som samfunn?
Tidlig bråvåken om psykisk sykdom
Selv fikk jeg mitt første møte med konsekvensene av psykisk uhelse da jeg var 11 år. Da jeg kom hjem fra speiderleir var hjemmet avlåst. Moren min hadde reist sin vei. Senere samme høst ble hun innlagt på Eg i Kristiansand. Det var et sjokk, det var et sted vi som barn hadde spøkt om. Psykisk sykdom er lett å spøke om før man har sett det på nært hold. Moren min skjønte nok at ikke alt var som det skulle være. Før hun ble syk hadde hun skaffet seg den fremste litteraturen om psykiatri, som hun attpåtil fikk meg til å lese da jeg var 10 år. Sett utenfra var det helt vilt. Før alt gikk galt føltes det helt naturlig å dele min mors interesse for psykiatri, men så var det altså hun som var syk. Det ble vanskelig for oss alle å forstå. Mange sluttet nok å lete etter svarene og forståelsen tidlig. Psykisk sykdom er ikke alltid vakkert, for å si det forsiktig.
Det går langsomt fremover
Har vi så kommet noe lenger siden min mor ble syk ? Svaret er vel et svakt ja. Det går langsomt fremover. Det hjelper at kjente personer forteller at de sliter psykisk, men kunnskapen i samfunnet er generelt for lav. For 20 år deltok jeg som politiker på et møte om tilbakeføringen av pasienter fra Dikemark. Flere politikere var engstelige for at tidligere pasienter skulle bo i Oslo. Mange har en feil oppfatning om at psykisk syke er voldelige. Det er bare et lite mindretall som er det. Det er nok en større fare for at psykisk syke skader seg på alle mulige måter, der selvmord er det verste som kan skje, uansett utgangspunkt.
Advokaten og den dumme, drøye tweeten
I august i år ble mange provosert av en drøy og dum tweet av advokaten Olav Lægreid. Debatten gikk høyt på Twitter. Han sa deretter en del tåpelige ting om norske kvinner, som ga mange vann på mølla. Da han omsider gikk ut med at han var bipolar var det mange som hyllet ham, Petter Stordalen retweetet han, andre sa det ikke var en unnskyldning at han var bipolar. Enkelte sa «bipolare er ikke sånn». Det er både rett og feil. Bipolaritet skjer i personer, som er vidt forskjellige. I likhet med virkningen av mye alkohol har bipolaritet ulike uttrykksmåter. Personer er forskjellige. Sykdommen får derfor ulikt utfall hos ulike mennesker. Det viktigste som er likt er at det er faser med mani og depresjon, men selv der er det også store forskjeller.
Karin Yrvin
I 2011 gikk karrierepolitikeren Karin Yrvin ut med at hun var bipolar. Hun var da i toppen av Arbeiderpartiet og møtte som vararepresentant til Stortinget. Hun ble hedret for åpenheten. På et valgkamptreff kort tid etter sa en politiker at han bare ventet på når hun mistet sine verv. Han hadde tidligere hyllet henne for åpenhet om sykdommen. Karin Yrvin fikk Tabuprisen i 2011 for sin åpenhet om psykiske lidelse .
Psykisk uhelse
Det er fremdeles mange tabuer rundt psykisk uhelse. Ulike psykiske utfordringer, fra lettere psykiske problemer til tunge psykoser handler om tap av kontroll. En person som får angst kan være normal på alle mulige måter, men kan få angst for ulike ting. I dag er det få som reagerer på en som får angst for å ta fly. Andre ting kan det være vanskeligere å forstå. Det kan være mye mennesker sliter med som ikke synes utenpå.
Skuespilleren Stephen Fry lanserte i 2006 dokumentarfilmen “The Secret Life of the Manic Depressive”. Den handler om hva det vil si å leve med bipolaritet. Filmen viser også kjente personer som hadde levd med bipolaritet. Det interessante var at de var positive til egen sykdom, selv om den hadde gitt dem utfordringer. Så kan man si at det kan være “lett” for en vellykket kunstner, men noe annet for den som mister jobben fordi lederen ikke forstår en adferd utenfor det man normalt forventer. Eller at kollegaer ikke ser forskjell på en ansatt med deprosjoner versus en ansatt som er sur.
Som mennesker og samfunn mangler vi ofte toleranse for psykiske utfordringer hos andre. Vi kan leve med større psykiske utfordringer hos andre, både som medmennesker, kollegaer og samfunn. Andre trenger i perioder, eller hele livet,samfunnets hjelp. Der virker det som samfunnet svikter for ofte. Mer enn vi kan akseptere når den enkelte trenger samfunnets hjelp. Det er for lite ressurser i psykiatrien.
Plassen psykiatrien har i helsevesenet handler nok fremdeles om at psykisk sykdom er som den den usympatiske fetteren vi ikke vil ha med på festen. Akkurat det bør vi se mer på. Øke ressursene til psykiatrien, samt øke forståelsen for at psykisk sykdom kan ramme alle. Og viktigst av alt – øke toleransen for psykisk sykdom, slik at sykdommen ikke blir en unødvenig stor belastning for den enkelte.
I realiteten vil 1/3 av befolkningen rammes av psykisk sykdom i løpet av livet. Det er ganske vanlig, enten vi orker tanken på det eller ei. Tenk gjerne at det kan hende én i hver familie. Så nær deg kan det være. Det er faktisk ganske normalt, selv om samfunnet hittil ikke ser det slik.
Åse Thomassen
For kontakt ring: tlf. 46 51 23 97
ÅSE THOMASSEN 