Kristenmanns blod og nabokontraktgate

Det er påfallende hvor ulikt mediene opptrer under Kjell Ingolf Ropstads (Krf)gutteromgate og Hadia Tajiks(Ap) nabokontraktgate. To ganske like saker, men mediene opptrer svært ulikt. Hva er det som avgjør medienes ulike tilnærming til den kristen politikeren fra Krf og Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet?

Kristenmanns blod

Som liten var det spennende når trollet kom og luktet kristenmanns blod, underforstått mennesker trollet skulle trampe ned. I dag er kristne mennesker ofte utenfor den kulturelle allfarvei. De henger ikke rundt med journalister og kulturliten. De lever ofte prektigere liv enn andre, og i vårt ultraliberale samfunn er det nesten verre å være prektig enn å være utro.

Medienes objektivitet

Mediene bør interessere seg hvorfor de opptrer annerledes i naboromgate enn i fjorårets intense jakt på Krf lederen. Er mediene tilstrekkelig klar over hvor lite objektive de er? Er det mer legitimt å drive en Krf politiker fra skanse til skanse enn å forlange ærlige svar fra en politiker fra Ap? Det kan synes som om mediene fordeler sin oppmerksomhet skjevt. Dersom vi skal følge kjøttvekta er en nestleder i Ap viktigere enn en leder av Krf, selv om Krf ofte er på vippen på borgerlige side mht. regjeringsmakt. Begge deler handler om politikk og makt, og feil som har betydning for troverdigheten til politikeren og det aktuelle partiet.

Forståelse

Jeg tror faktisk folk kunne forstått Hadia Tajik om hun hadde valgt å være ærlig. Det er lett å la seg friste. Den gang var hun en ung student. Det er lett å la seg påvirke av en kultur for juks. Det kan synes legitimt innen en gitt ramme, selv om politikere i prinsippet skal klare å styre unna slike fristelser. Da tidligere statsråd og partileder Åslaug Haga (SP) måtte gå var det for noe mange nordmenn kunne gjort seg skyld i. Hun hadde leid ut stabburet uten at det var regulert for utleie, og familien hadde oppført en brygge et sted de fleste nordmenn ikke visste noe om. Langt fra populære steder langs kysten.

Retoriske bombe for å unngå kritikk

Tajik innrømmer derimot ingenting og går til angrep, både på omtalen av saken og Aftenpostens angivelige “presseskandale”. Hadia Tajiks angrep på Aftenposten var helt ute av proporsjoner. Pressen kan fortjene kritikk, men her ble kanonen ladet på feil sak. Det vi så var en retorisk avledningsmanøver fra Tajik. Det lover ikke godt for hverken pressefriheten og tonen i politikken.

Arbeiderpartiets troverdighet

Nabokontraktgate er ødeleggende både for Hadia Tajik og troverdigheten til Ap. Hvordan i all verden kan Ap snakke om skatt når nestlederen i partiet har snytt på skatten? Her har både mediene og Ap en ryddejobb foran seg. Ikke fordi at det nødvendigvis skal få konsekvenser for Hadia Tajiks posisjon, men litt ærlighet om saken hadde gjort seg. Folk flest er ikke dumme. Det er lite smart av politikere å opptre som om folket var dumme. Bedre da å satse på at vi er et folk med stor evne til å tilgi, om det da ikke er kristenmanns blod da. Det fikk Kjell Ingolf Ropstad smertelig erfare sist høst.

Åse Thomassen

Høyres skatteretorikk

Det er pussig hvordan Høyre bommer på skatteretorikken gang på gang. Etter valgnederlaget i 2005 innså Høyre at de måtte endre tilnærmingen til politisk kommunikasjon. Først i 2013 førte det til valgseier. I regjeringskontorene er det som om Høyre ofte glemmer lærdommen fra 2005. At de ble oppfattet som et kalkulatorparti uten hjerte.

Kunnskap om skatt

Jeg er ingen spesialist på skatt. Det har jeg felles med flertallet av befolkningen. For næringslivet er det viktig at de blir hørt i skattespørsmål. Det er en utfordring når Høyre samtidig fremstiller seg som et parti for Hvermannsen. Selv ser jeg at Høyre kan ha gode poenger med formuesskatten, men Høyre sliter med å kommunisere hvorfor. For flertallet er skatt på næring ganske komplekst å forstå. Det krever igjen en pedagogisk tilnærming av Høyre. Der Einar Gerhardsen kunne snakke til sine egne på Akers Mek, er samfunnet mer komplekst i dag. For potensielle høyrevelgere kan vektleggingen av formuesskatten virke fremmedgjørende. For en funksjonær som vurderer å stemme Høyre kan vektlegging av formuesskatten virke noe fjernt.

Skattemoral

For Høyre er det tydeligvis viktig å redusere formueskatten, slik at norske bedrifter stiller likt med utenlandske, samtidig slipper man den situasjon at næringsdrivende må ta utbytte for å betale formuesskatten. Dette kan vi som anstrenger oss for å følge med i skattedebatten skjønne, men så kommer Høyres innadvendte skatteretorikk. Måten Høyre ensidig argumenterer for formueskatten, kan gi billige poenger til venstresidens retorikk om at Høyre tar fra de fattige og gir til de rike. Det er mildt sagt pussig at Høyre ikke unngår denne retoriske fellen.

Velferdsstaten må finansieres uavhengig av regjering

Høyre har beveget seg til venstre når det gjelder velferdsstaten. Den viktigste forskjellen fra Ap er skattepolitikk og synet på privatisering av offentlige tjenester. Det Ap og Høyre har felles er en velferdsstat som skal finansieres. Der kan Høyres insistering om den besværlige formuesskatten virke for ensidig. Høyre er rett og slett ikke flinke nok til å vise at velferdsstaten er avhengig av skatt. Om formuesskatten skal reduseres, må andre skatter opp. For Høyre handler det om troverdighet i forhold til et parti som omfavner en raus velferdsstat.

Retorikkens etos

Høyre , medlemmer i Høyre og en del av Høyres velgere er opptatt av formuesskatten. For de fleste av oss går det litt over hodet på oss. Det er en utfordring som Høyre ikke synes å se. Hva det skyldes vet jeg ikke. Det kan handle om kulturen i Høyre, og for lite kontakt med potensielle velgere utenfor Høyres rekker. Dette bidrar igjen til at Høyre ikke fremstår som tilstrekkelig troverdig som garantist for en offentlig finansiert velferdsstat. Det er jo ikke særlig klokt når planen er å kapre velgere.

Åse Thomassen