Vårt samfunns vilje til å demonstrere vår politiske dydighet hadde lenge Mulla Krekar som maskot. Mens egne borgere ikke kan garanteres rettsikkerhet i alle livets forhold, fikk jammen Mulla Krekar det. Jeg vitset mange ganger om at de utallige sakene til Mulla Krekar burde inn på kulturbudsjettet. Det var en evinnelig historie om vår verdier der vår politiske dydighet nærmest ble helgenforklart.
Det politiske dydsteater
Nå er det massemorderen som får sitt politiske dydsteater. Er det nødvendig? Både ja og nei. Lovverket gir ham anledning. Samtidig er det en påminnelse om hvilken mann det er, massemorderen fra 2011. Det politiske dydsteatret som pågår i Skien nå kunne imidlertid vært minimert.
Forbrytelser gir penger i kassen for mediene. En massemordeer vekker alle de usleste instinkene i medier og befolkning. Det blir en form for politisk sirkus der rettsakene samtidig er det ultimate uttrykk for demokrati og rettsikkerhet. Alminnelige borgere må derimot foreta en kostnadsanalyse når de vurderer å gå til sak. De demokratiske rettighetene gjelder ikke for alle, som for for Behring Breivik og tidligere Mulla Krekar. På en måte er det demokratiets utstillingsvindu der vi forteller hvor dydige vi er i møte med usselhet og terrorisme. Vi hever oss som samfunn i det politiske dydsteater. Vi er så goooooode, gode gode. Om verden utenfor Norges grenser ser det slik vet jeg ikke.
Ondskapens ansikt
Det beste med at Behring Breivik fikk leve 22.juli, er at verden kan se hvem han er, så langt fra verdens heltehistorier. Han var en skakkjørt mann som gjorde seg til keiser over vårt lands skjebne. Før hadde de dårehus til dem som tenkte slik om seg selv. Behring Breiviks galskap ble dessverre ikke oppdaget før han hadde drept 77 mennesker og skadet enda flere. Vårt samfunns forbitrelse gjorde at vi godtok at han var tilregnelig da han ble dømt. Han var/er selvfølgelig ikke det, selv om hans terrorangrep var rasjonelt utført. Hadde vi ikke vært så forbitret kunne han blitt dømt som utilregnelig, men da ville samfunnet manglet en adresse for sorg og raseri over den onde, onde handlingen en fredag i juli 2011.
Åse Thomassen
NB I denne lille artikkelen setter jeg det jeg mener på spissen. I en fagartikkel hadde jeg uttrykt meg mer nyansert.
ÅSE THOMASSEN 