At Ants Lepson har hatt et eventyrlig liv er en underdrivelse. Få liv har rommet så mange kontraster. Fra internering med familien på Ellis Island til sjøkaptein og en ettertraktet skutemaler i Arendal.
Ants Lepson tjente sine første penger på Ellis Island. Da familien var internert der fikk de peanøttsmør på brødskivene. Mennesker fra Estland likte ikke peanøttsmør, men de syntes det var viktig å spise opp maten. Ants Lepson, som da var 14 år, fikk 2 cent per brødskive han spiste opp for de andre flyktningene fra Estland. Selv likte Lepson peanøttsmør, og tjente sine første penger på det.
I dag kan man treffe på Ants Lepson seks dager i uka i Arendal. Selv om han er 88 år, jobber han hver dag på atelieret han har i sentrum av Arendal. Han er litt oppgitt over at han fremdeles er en ettertraktet skutemaler. Helst ville han male det som han selv er mest interessert i. Pausene tar han på Strand Cafe som ligger ved Pollen i Arendal. I 2018 og 2019 malte han på veggene i kafeen. Det hender folk kommer innom for å se skutemaleriene på veggene. Der har han malt kjente motiver fra Arendal, Merdø og Torungen. Der har skuter en selvsagt plass.
Ants Lepson sier at andre kan male finere skuter enn han. Han mener at det beste ved hans skutemalerier er at han kan male skuter som kan seile. Han har sett mange skipsmalerier av båter som ikke er sjødyktige. Evnen til å male skip som er sjødyktige handler om at Ants Lepson har hatt interesse for skip siden han som guttunge gikk i havnen på Manhatten, så på skip og snakket med sjøfolk. Det var der han fikk rede på at man ikke behøvde å være 18 år for å seile på norske skip. Ants Lepson fikk hyre på et norsk skip da han var 16 år. Da han seilte ut med skipet ble han samtidig statsløs. Familien hadde kommet som flyktninger til USA i 1948. Da Ants Lepson tok hyre hadde familien enda ikke fått permanent oppholdstillatelse. I flere år vekslet han med å seile til sjøs og sitte i fengsel. Han sier at han kan si at han har sittet i fengsel uten å gjøre noe galt. Når skipene kom til havn gjemte mannskapet ham siden han ikke hadde pass. Når han ble oppdaget ble han fengslet. Han har sittet i fengsel i Rotterdam, Antwerpen, Swansea, Glasgow og i den Dominikanske republikk. Han ble tatt av politiet i Frankrike, men der så de ikke at han vare en fare for franskmennene. De slapp han derfor fri, og spanderte en pakke sigaretter på han, forteller Lepson med et lunt smil om munnen. Lepson var aldri fengslet i mer enn tre uker. I Swansea låste de ikke døren til cellen en gang. Lepson mente han ble behandlet bra, med unntak av fengslet i Antwerpen.
Skipene seilte videre når han ble fengslet som statsløs. Vanligvis ordnet det seg med at han fikk hyre på et nytt skip. I Dunkirk i Frankrike var det ikke så lett. Det var ingen skip han kunne mønstre på. Lepson forteller at han da gikk på bommen i Dunkirk. Han hadde ikke penger og ikke jobb. Ettertenksomt forteller Lepson at han da lærte å kjenne det livet også. Lepson var statsløs i seks år. Han klager ikke. Han mener flyktninger har det mye verre i dag. Han tenker særlig på de som sitter i asylmottak år etter år. Lepson mener at hans veksling mellom å være i sjømann og bli fengslet, var en helt annen frihet enn de som sitter på asylmottak i dag.
I dagens Arendal er Ants Lepson en kjær person. Da han kom til Arendal som ung sjømann ble han derimot ikke ønsket velkommen. Myndighetene ønsket ham ikke til Arendal. Han fikk under tvil opphold i tre måneder. Det var takket være to kvinnelige ansatte på konsulatet i Hamburg. De sørget for de nødvendige papirene for at han kunne oppholde seg i Arendal i 1955. Lepson sa han skvatt hver gang han så en politimann på den tiden.
Han søkte styrmannsutdanningen på Sjømannskolen i Arendal i 1957. Han fikk avslag. Det ble begrunnet med at han som utlending ville sinke undervisningen. Da gikk faren til en kamerat fra skipene opp på Sjømannskolen og slo neven i bordet. Hans Bernhard Christensen, som selv seilte skipper for Texaco, forlangte at Lepson skulle bli tatt inn på Sjømannsskolen. Lepson ble tatt inn på Sjømannsskolen etter Christensens insisterende besøk. Sjømannskolen tvilte veldig på denne «utlendingen». Ants Lepson gjorde tvilen til skamme. Han gikk ut med topp karakterer. S i alle fag og best av alle.
Ants Lepson er takknemlig over hvordan familien Christensen tok imot ham i Arendal. Lepson besøkte foreldrene til kameraten fra sjøen hver dag når han var i Arendal. Når Christensens egen sønn var på sjøen «vikarierte» Lepson som familiens sønn. Da Lepson gjorde det topp på styrmannsskolen gikk Hans Bernhard Christensen opp på Sjømannskolen og sa «Hva var det jeg sa!» Hvis Christensen ikke hadde grepet inn hadde ikke Lepson fått anledning til å gå på styrmannsskolen. Det viser hvilken forskjell ett menneske kan gjøre i et annet menneskes liv.
Ants Lepson traff kona da han gikk på skipperskolen i 1959. «Jeg traff henne på en fest, og festen har fortsatt i 60 år» forteller Lepson. Da kona traff Lepson i 1959 var det mange som advarte. Foreldrene hennes kunne ikke forstå at hun ville være sammen med en mann som var sjømann, utlending og statsløs. Astrid lot seg ikke overtale til å gi slipp på Lepson. De holdt sammen til hun gikk ut av tiden senvinteren i 2022.
Utdannelse og norsk kone var ikke tilstrekkelig for å bli norsk statsborger. Han måtte søke flere ganger om permanent oppholdstillatelse. For å føre norske skip måtte han ha norsk statsborgerskap. Det fikk han omsider på ambassaden i Toronto i 1962. «Da kunne jeg begynne å si vi i Norge», sier Lepson.
Ants Lepson har ført mange norske skip, både i handelsflåten og Statsraad Lehmkuhl, Sørlandet og Svanen. Han har også vært kaptein på verdens eldste hjuldamper, Skibladner. Lepson sto også for restaureringen av Boy Lesley i 1980.
I dag er det mange som ikke vet hvor store deler av året sjøfolk var ute. Ants Lepson gikk i land i 1966 for at kona ikke skulle være alene når han var på sjøen. «Hun giftet seg vel ikke med meg for å være alene», sier Lepson. Han tok jobb på Fjordplast på Fevik, som den gang var Norges største plastbåtfabrikk. Lepsons jobb var å teste båtene. Han var såkalt destruksjonskjører, det man ville kalle testpilot i dag. Hans oppgave var å utsette båtene for ekstreme påkjenninger. Den gang fantes det ikke HMS og verneutstyr. Lepson testet båtene slik at bensintanker sprakk, motorer ble ødelagt og interiøret i båtene ble slengt veggimellom. Det gikk hardt utover helsen til Lepson. Han våknet stadig med blod fra ørene om nettene. Om dagene pisset han blod etter den harde testingen av båtene. Testingen bidro til at båtene hele tiden ble forbedret. Til slutt hadde de ingen tenkelige feil. Siden førte han båtene til kjøpernes hjemmehavner. Det ble ofte strabasiøse turer.
Lepson gikk ikke i land for godt. Han førte flere skip etter årene hos Fjordplast på Fevik. Ett år hadde han sin egen frakteskute Sturla. Der lastet og losset han i Pollen, like utenfor Strand Café. Havnen i Arendal gikk langt inn i Pollen før Pollen ble en havn for småbåter og rekreasjon. Når skipet la til havn i Arendal, brukte han bryggesjauere uten faste jobber. De fikk en krone per tonn med last. Det kunne gi en god dagsbetaling i 1972. I Arendal ble de ofte omtalt som dagdrivere og var lite respektert. Lepson hadde derimot bare gode erfaringer med dem. Han syntes de var hyggelige karer alle sammen. De var opptatt av å bli ferdig med jobben før Vinmonopolet stengte. Det hendte de la igjen noen flasker med øl til Lepson som takk for at de fikk jobben.
I 1970 kjøpte kona Astrid malersaker til Lepson. Det ble begynnelsen på hans andre karriere, som marine maler. Hans kjennskap til båter har gitt ham de beste forutsetninger for å tegne og male skip. Han har hatt mange utstillinger. Det har alltid vært utsolgt. Hans malerier finnes på Stavanger Sjøfartsmuseum, Sjøfartsmuseet, Kuben i Arendal og på et museum i Frankrike. Selv om han er en ettertraktet maler av skip, har han likevel merket at kunsten hans ikke er fin nok. Da han ønsket å ha utstilling på Bomullsfabrikken i Arendal, var svaret nei.
Ants Lepson ble født i Estland i 1934. Da han var 10 år flyktet familien til Sverige. De flyktet på grunn av russernes okkupasjon av Estland. De følte seg ikke trygge i Sverige. Svenskene skjønte ikke hvorfor estlenderne flyktet fra Estland. Sverige sendte da mange estlendere tilbake. Familien Lepson ga seg derfor ut på en ny ferd til USA i 1948, for å slippe å bli sendt tilbake til Estland. Like etter at skipet nådde Wellington i North Carolina, sank det. Familien Lepson hadde ikke innreisepapirer og ble derfor internert på Ellis Island i fire og en halv måned. Lepson mente de ble godt behandlet der. «De fikk mat», sier han uten et snev av klage i stemmen. Etter fire og en halv måned var det en luthersk verdensorganisasjon som kausjonerte for dem. Faren til Lepson fikk da jobb på et slakteri i Pennsylvania. Lepson og broren syntes det var helt greit å bo og gå på skole i Pennsylvania. Foreldrene syntes det var ensomt. Det var ingen å snakke med for foreldrene. Etter ett år fikk faren jobb som vaktmester i New York. Det var der den unge Ants Lepson kom i kontakt med norske sjøfolk som sa man kunne seile til sjøs fra man var 15 år. Dermed kastet Ants Lepson loss fra Amerika. Det ble en ganske kronglete vei til Arendal. Når man treffer Ants Lepson med en skisseblokk under armen i Arendal, kan knapt noen gjette at mannen ble fengslet som ung. Fordi han var statsløs.
Åse Thomassen
Ants Lepson gikk bort kort tid etter dette intervjuet. Dette er det siste intervjuet med ham.
ÅSE THOMASSEN 