Jeg møtte nylig en som har en dypt hat, et hat som går dypere enn hos de fleste jeg har møtt. Hun er ingen ond person, men i hennes vurderinger av mennesker, verden og relasjoner preger hatet hennes syn. Da jeg traff henne i fjor mente hun at det var amerikanerne som hadde iscenesatt nine eleven for å gå etter muslimene.
I møte med et voldsomt hat er det lett å bli undrende. Hvor mye hat tåler en person eller et samfunn? Hvor mye forstår vi av hatets røtter? President Bill Clinton ba om unnskyldning for slavetiden i USA, men er dermed alt hatet bearbeidet i USA? Da jeg var liten syntes jeg det var ufattelig at Amerika hadde hatt slaver, men jeg har nok aldri forstått dybden i svartes lidelser under slaveriet. Bør vi anstrenge oss mer for å forstå hvilken lidelse svarte ble utsatt for i USA?
De siste årene har det stått mye om mediene om splittelse basert på rase i USA. Det er blitt kastet stein. Unge svarte er drept av politiet. Politifolk er drept av svarte. Dette er en utfording for USA, og bidro til at de valgte Donald Trump som ikke er en fredens apostel.
Verden er full av motsetninger, mellom familie, grupper, etniske grupper. Jeg er fremdeles rystet etter møte med det svarte hatet, men hva så? Hvilken plikt har mennesker og nasjoner til å bearbeide sitt hat? Det ligger mange grunner til å hate i både fortiden og nåtiden.
Slik verden er skrudd sammen er det viktig å forstå mer av hatet mennesker kan føle. Et menneske er et våpen i de rette situasjoner, det er gammelt nytt. Det svarte Amerika avlet Martin Luther King. I dag er det steinkastende ungdommer vi ser på TV. Det var symbolsk at Barack Obama ble president, men han var ingen etterkommer av slavene. Han var likevel en person mange festet lit til, i USA og over hele verden. Han fikk til Obamacare, men rasemotsetningene vokste i hans presidenttid.
Det er vanskelig å avlære hat for personer og nasjoner. Sør Afrika kunne vært eksemplet,men der rotet korrupte, svarte politikere det til etter Nelson Mandela.
Bør vi reflektere mer over hatets røtter for å få en fredeligere klode?
ÅSE THOMASSEN 