Hva gjør sosiale medier med vår tenkning, selvforståelse og emosjoner?
Det har vært et vanvittig driv i sosiale medier under:
* Metoo 2017-2018
* Covid 2020-2021
* Ukraina og Zelensky 2022-2023
Hva har vo lært? Hva har vi misforstått? Når har vi blitt drevet av emosjoner? Er det noen man bør om unnskyldning til?
Jeg avblokkerte nettopp høyremannen i Bergen som i sommer begynte å føre lister over pro-russiske personer på Twitter. Nå heier han tydeligvis på Israel. Hvis jeg var pasient på Haukeland sykehus hadde jeg nektet å bli behandlet av Jan Brøgger, listeføreren fra Årstad i Bergen. Han beskylder andre for landssvik, men gjør det som virkelige landssvikere gjør til alle tider. Lager lister over folk som skal antastes, fengsles eller drepes. Mens heltene kjemper fører kujonene lister, som overlegen i Bergen.Slik nazistene gjorde før og under krigen.
Jeg har kikket under steinene når folk har heiet på Greta Thunberg og Zelensky. Folk blir rasende når man gjør det. Når mediefenomener som Greta Thunberg og Zelensky er på toppen, blir folk som fanatiske troende. Det kastes ikke steiner, men sanksjonene er der på mange finurlige måter. Man skal liksom ikke vite hvordan mediefenomener oppstår, men det er jo nettopp det vi må. Ellers blir vi slave av dem. Vi kan ikke la slike fenomener frata oss all dømmekraft.
Nå ser det ut som krigen i Ukraina vil slutte på en eller annen måte, om den kan slutte uten mange åpne sår. I over ett år ble vi pepret med urealistiske beskrivelser av Ukrainas mulighet for å seire. I realiteten var det nærmest umulig at Ukraina kunne seire over Russland. Ingen vestlige statsledere forsøkte å temme krigen ved å oppfordre til at Russland, USA og Ukraina begynte å snakke sammen. Forhandlingsløsning var kanskje hele tiden mulig, men Vesten havnet i krigseuforien. I Norge var det merkelig nok Guri Melby som ledet an i våpen kappløpet- som donorland. Uten den medieskapte krigseurforien vil jeg anta at statsminister Gahr Støre hadde vært mer moderat med tanke på våpen til Ukraina.
Nå vendes mye oppmerksomhet mot Israel og Hamas. Plutselig menes det mye, men hvem av oss kan nok til å mene noe uten forbehold? Kan vi kanskje si:
Dette kan jeg ikke nok om, men jeg følger med og bryr meg.
Ikke det at vi ikke kan mene noe om krigen i Israel og Gaza, men få av oss vet nok til å sette to streker under kunnskapen vår om Israel og Gaza.
Åse Thomassen
ÅSE THOMASSEN 