Har vi et element av sirkus på Sosiale Medier? Før gikk folk på sirkus for å se skjeggete damer, dyr og sirkuskunster. På Sosiale Medier er det få (synlige) “vanskapte”, men mange søker det drøye,noe å kunne henge ut. Da kan viljen til å misforstå være stor i jakten på vår tids enøyde monster eller den lattervekkende person med meninger til å le av.
Der vi går på fast grunn har jeg sans for kunnskap, men også for den gode spøk. Jeg har også sans for den gode oneliner som kombinerer kunnskap med humor. Som person formulerer jeg ulike emner kontinuerlig. Jeg er opptatt av mening, sannhet, avsløring av toskeskap og mye annet. På Sosiale Medier, og særlig på Twitter ser jeg at viljen til feiltolkning ofte er stor. På under et sekund kan man bli fremstilt som dyremishandler eller klimaversting. Om det er verre eller bedre enn å være den skjeggete kvinnen på fortidens sirkus vet jeg ikke. Det er uansett ubehagelig. Det kan lett komme i kategorien: “Når slo du din kone sist?” Hva svarer man på et slikt spørsmål?
Entertainingsfella
På Sosiale Medier er det en forventning om at noe skal skje. Det trigger vår søken etter noe som kan imponere, få folk til å le. Hvis man ikke har vært hos Kongen eller har noe interessant å melde, kan det være lett å ty til sirkuselementet. Her har vi noe drøyt, enten det er drøyt eller ei. Delingskulturen gjør noe med oss på godt og vondt. Det er flott å dele en artikkel, et bilde, noe interessant, men på de andre siden har man jakten på det drøye. Det man kan spotte. Det man kan le av.
Hvordan tolker vi hverandre på Sosiale Medier?
En høyskolektor på Sykepleierutdanningen sa vi burde tolke folk med kjærlighet. Mange vil synes det høres dustete ut. “Fanden heller for en suppete formulering” vil mange kanskje mene. Og selvsagt kan vi ikke tolke hverandre med kjærlighet på Sosiale Medier, men ideen er god. Forvent ikke at det er en idiot du har foran deg. Ikke forvent det verste før du har lest litt nøyere. Det kan hende at det er noe som ikke er umiddelbart forståelig.
It´s the economy, stupid
Siden jeg ofte bedriver ord kan jeg glede meg over ord som andre kan glede seg over en ny dings, bil eller plagg. Jeg var derfor rimelig fornøyd med omskrivningen av Bill Clintons “It´s the economy stupid” til It`s the psychology, stupid i en kommentar på Twitter. Hvis ikke folk kjenner den opprinnelige referansen fra Bill Clintons valgkamp i 1992, kan ting lett misforstås.
Til vanlig går jeg ikke rundt og kaller folk dumme (stupid). Det var en formulering som mange misforstod på Twitter. Da kom sirkuselementet inn, og det ble fritt frem for å henge meg ut. Greit nok av ukjente. At folk jeg aldri har hørt om henger meg ut som dyremishandler er på en måte greit i det ugreie. Folk med felles følgere og høy aktivitet burde derimot kanskje kreve noe mer av seg selv. Det er lite sympatisk å komme med beskyldninger uten saklig grunnlag.
Jeg så det samme i en gruppe på Facebook i sommer. Da jeg skrev om den, skrev jeg at det ikke bare var rasister og fascister som hadde ekkokamre, men at også andre grupper kan være ekkokamre. Da var det en som ikke så kommaet, og skrev at jeg hadde beskyldt dem for å være rasister. Den aktuelle gruppen har skjerpet seg siden i sommer. På forsommeren bar gruppen preg av å være et ekkokammer uten at det handlet om innvandring eller rasisme, men derimot et område der det er delte meninger om graden av privat drift.
Når vi leser eller ser filmer fra tidligere tider, kan vi bli forbauset over høy straff for det som kan oppfattes som en bagatell i dag. På Sosiale Medier er det ingen annen straff en å bli rapportert eller suspendert. Derfor ville det være mange trinn mellom det anstendige og normale til det som er uakseptabelt og må rapporteres.
Oppsummering
Sirkus er morsomt, men det er greit å bestemme seg for hva som er sirkus og hva som ikke er sirkus. Sosiale Medier kan være litt som en som må drikke mer eller hive i seg mer dop for å få en effekt. Det gjør noe med oss alle, meg selv inkludert. Grensene vår endres. Hva vi ble forskrekket over endres kontinuerlig, så da lager vi et sirkus der det kanskje ikke var satt opp et sirkustelt.
Noe annet er å se det narraktige i hva vi sier og gjør. Kjør på, men……:) Vel vel, en vits fra virkeligheten. Jeg har stor toleranse for at italienere ikke klarer å uttale mitt navn. En kalte meg “Oca”. Det tok en stund før jeg slo det opp. Det betyr gås….:)
Åse Thomassen
ÅSE THOMASSEN 