Sumaira Ghafoor- og den tapte uskyld i kalifatet

Rettsaken mot Sumaira Ghafoor startet første mars. Hun burde selvsagt blitt straffeforfulgt i det tidligere IS- kalifatet. Dessverre var det ikke tilstrekkelig vilje internasjonalt til å etablere en domstol som kunne etterforske, dømme eller frifinne deltakerne i IS. En slik domstol ville også hatt et kapasitetsproblem. Også lokalt ville en internasjonal domstol hatt behov for å etterforske de mange straffbare forholdene som ble begått i den selverklærte IS staten.

Intervjuet med Sumaira Ghafoor i VG fredag 26.2 var en selsom opplevelse. Selvsagt ville VG ta intervjuet, men det var ikke et virkelig intervju. Det minnet mer om enkelte reportasjer i Se og Hør der journalistene ikke har vært i nærheten av intervjuobjektet. Det var heller ikke VG, mentalt sett. De lot henne få en plattform for å skjønnmale det hele. Og selvfølgelig kledd i hvitt, uskyldens farge.

De siste 40 årene har tidligere venstreradikale hatt sentrale og viktige posisjoner i Kultur- Norge. Mange av dem heiet tidligere på Mao, Lenin, diktatorer og despoter. Men den gang var det ikke reportasjer i sanntid fra Kina eller Kambodsja. Det var mer revolusjonsromantikk enn reelle valg. Medlemmene av AKPml kunne være slitsomme å diskutere med, men de var ideologer og revolusjonsromantikere, eller litt av begge deler. De begikk ikke vold.

Advokaten til Sumaira Ghafoor var slu da han fikk oss alle til å tro at ett av barna hennes stod i fare for å dø. Hun ville likevel ikke la barna komme til Norge uten at hun fikk følge med. Utrolig nok klarte hun å presse en regjering til å hente henne, til en kostnad på utallige millioner. Jeg skulle gjerne vite hvem i regjeringen som lot seg presse.  Statsrådene Trine Skei Grande (Venstre) og Kjell Ingolf Ropstad (Krf) lyste av stolthet da Sumaira Ghafoor og hennes to barn var tilbake på norsk jord. De fikk attpåtil en bonus ved at Frp forlot regjeringen. Siv Jensen hadde undervurdert sprengkraften som lå i å hente Sumaira Ghafoor og hennes barn. På kort tid hadde ikke Frp noe annet valg enn å forlate regjeringen.

Norske domstoler vil slite med tilstrekkelige beviser i saker som dette. Det er likevel bedre enn i Sverige hvor tilbakevendte kvinner fra kalifatet går fritt i samfunnet. Saken til Sumaira Ghafoor blir i alle fall ført for en norsk domstol, selv om heller ikke det er ideelt. Rettsaken kan likevel gi oss innsikt i IS, men blir forsvaret for henne for sterkt tror jeg ganske mange blir forbannet. Da kan Frp får tilbake bonusen Venstre og Krf fikk da Frp gikk ut av regjeringen, siden hverken Kr eller Venstre ønsket Frp i regjeringen.

Denne saken engasjerer langt ned i folkedypet. Og selv om ikke folkedypet har rett, at folkedypet kan romme for mye hat, er den folkelige reaksjonen heller ikke helt på viddene. Det handler om et svik mot oss alle, siden IS har et klart mål rettet mot vantro i vesten.

De fleste foreldre bekymrer seg for barna, alt det gale som kan skje dem. At barna blir deltakere i IS er hinsides de fleste foreldres mareritt. Sumaira Ghafoor hadde foreldre som ikke ga opp. Da hun forelsket seg i IS- krigeren hadde faren hatt en annen mann han ville hun skulle gifte seg med. Hennes valg var altså arrangert ekteskap versus forelskelse i voldspsykopaten Bastian Vasques. Da var hun over 20 år, men uten den horisonten som preger unge nordmenn i begynnelsen av 20- årene. Vasques omkom under produksjon av bomber i 2015. I motsetning til andre enker etter IS- krigere valgte Ghafoor å gifte seg to ganger etter ektemannens død i 2015.

Fredag 26.2 var hun hvitkledd i intervju i VG. I rettsaken synes strategien å være at hun var hvitere enn snø i årene i kalifatet. La oss håpe at domstolen gir henne en fair rettsak. David Toska, stilte i kofte under rettsaken mot Nokas -ranerne. Når det gjelder IS- kvinnens påstand om uskyld er den kanskje større enn en kofte kan romme som gjelder. Eller?

Åse Thomassen

Sponsored Post Learn from the experts: Create a successful blog with our brand new courseThe WordPress.com Blog

Are you new to blogging, and do you want step-by-step guidance on how to publish and grow your blog? Learn more about our new Blogging for Beginners course and get 50% off through December 10th.

WordPress.com is excited to announce our newest offering: a course just for beginning bloggers where you’ll learn everything you need to know about blogging from the most trusted experts in the industry. We have helped millions of blogs get up and running, we know what works, and we want you to to know everything we know. This course provides all the fundamental skills and inspiration you need to get your blog started, an interactive community forum, and content updated annually.

Sleggekast om Hadia Tajik

I Agderposten, Trønderdebatt og Fædrelandsvennen meldte Carsten M. Syvertsen den siste helgen i januar at tiden er kommet for at Hadia Tajik blir statsminister. Det er så urealistisk at det egentlig bare er å riste på hodet. Det er ingen miljøer i Arbeiderpartiet som jobber for å bytte Jonas Gahr Støre med Hadia Tajik. Så hvorfor foreslå det?

Arbeiderpartiet har bakset på meningsmålingene i flere år nå. Thorbjørn Jaglands krav om 36, 9 % oppslutning i 1997 kan virke som en fjern fortid. For Ap gjelder det å komme seg opp. Det skjer neppe ved et lederbytte før valget. Det er heller ikke noe krav fra sentrale miljøer i Ap om dette lederbyttet.

Carsten M. Syvertsen bommer også fullstendig på spørsmålet om flyktninger i 2015. Det var ikke urimelig å forplikte seg til å ta imot 10 000 fra Syria, men det var nettopp da lykken vendte for Gahr Støre. Etter at han ble partileder i 2014 var det fest på meningsmålingene, også over 40 % oppslutning. Det Carsten M. Syvertsen ikke tar hensyn til er at Arbeiderpartiet er en koalisjon av sosialdemokrater der synet på innvandring er svært delte. For å sette det på spissen: Noen vil man skal hente alle fra Moria. Andre synes null fra Moria er mer enn nok. For Arbeiderpartiet gjelder det å balansere mellom de som er innvandringsliberale og de som er skeptisk til mer innvandring. Da Gahr Støre sa han ønsket å hente 10 000 fra Syria ble det begynnelsen på nedgangen for Ap. Arbeiderpartiet var i ferd med å hente seg opp før valget i 2017, men lot seg fange av retorikken til Sylvi Listhaug (Frp). At det ble fire nye år med Erna Solberg kan regjeringen først og fremst takke Sylvi Listhaug for. Hun fikk Arbeiderpartiet til å bli altfor opptatt av hennes retorikk. Selv om det er mange innvandringsliberale i Ap vinner ikke Ap valg på å være ensidig innvandringsliberal. Et mer innvandringsliberalt Ap kan ta stemmer fra SV, men vil da definitivt miste stemmer til andre partier, da på høyresiden. En veteran i Oslo Ap sa at Arbeiderpartiet ikke kan konkurrere på godhet. Det var det som skjedde i 2015, enten man mener 10 000 er for få eller for mange.

Da jeg vokste opp leste jeg Agderposten og Sørlandske Tidende. Avisen Tiden som representerte arbeiderbevegelsen var uaktuell å lese. Arendal var en typisk borgerlig kommune. Borgerlige meninger dominerte i Arendal. Det har kun vært 4 ordførere fra Arbeiderpartiet i Arendal. Selv om Arbeiderpartiet har ordføreren i Arendal i dag står tradisjonelt borgerlige ideer sterkt.

 Dagens Arbeiderparti er langt mindre snevert enn gårsdagens. Gro Harlem Brundtland viste at en mor og yrkeskvinne kunne gå til topps i partiet. Hun åpnet for at Arbeiderpartiet var for flere enn de som solidariserte seg med arbeidsfolk. Dagens Arbeiderparti skal favne flere. Da kan det lett bli diffust. I dag går mange inn i Arbeiderpartiet fordi det er et verdivalg. Det er den sosialdemokratiske idé mer enn om man er fattig eller rik, arbeider, direktør eller funksjonær.

Hadia Tajik har gjort en god jobb i vervene i Ap, men hun har ikke et stort nettverk bak seg, som Trond Giske har i Trøndelag. Det ligger ikke noe krav i partiets organisasjon om at Hadia Tajik skal bli partileder før valget i 2021. Avdøde professor Georg Johannesen sa at kontekst er viktig i retorikk. I artikkelen til Syvertsen mangler konteksten. Det er ikke noe krav i Arbeiderpartiet om at Tajik skal overta for Støre.  Det er litt som de som nå mener at Raymond Johansen bør overta for Støre ikke vet at situasjonen er at Ap i Oslo nesten fikk halvert bystyregruppa fra 2015-2019.  Raymond Johansen gjør seg ofte godt på TV. Han har et vinnende vesen, ofte gode replikker, men i Oslo har Ap blitt kannibalisert av Miljøpartiet og SV etter 2015. Johansen er selvsagt ikke den eneste årsaken til at Arbeiderpartiet har fått redusert oppslutning i Oslo, men det gir ham heller ikke den beste CV for å overta som øverste leder av AP. Og tiden har neppe kommet for Hadia Tajik.

Åse Thomassen

Statsviter, forsker, rådgiver og forfatter

For kontakt ring gjerne: 46512397

Hvorfor søker velgerne seg til Donald Trump og Slagsvold Vedum?

Det som skjer i USA kan lett engasjere alle som er opptatt samfunn og politikk. Det er lenge siden jeg lærte at USA ikke er like vakkert og rent som smilet til president John F. Kennedy, ikke like ille som ugjerningene da de styrtet demokratiet i Chile.


I 2005 mottok jeg et anmeldereksemplar av en bok skrevet av Donald Trump og en ansatt medforfatter . Ingenting fristet meg til å lese den. For meg var Donald Trump lenge en aparte figur i offentligheten. Jeg lærte om han, ikke fordi jeg oppsøkte kildene, men fordi mediene pøser på med stoff om mediepersonligheter. For meg var Donald Trump en person jeg ikke var interessert i, selv om jeg i likhet med mange stusset på sveisen. Da Donald Trump meldte sitt kandidatur fant jeg frem boken fra 2005. Der så jeg et helt annet bilde av mannen. Selv om boken kanskje ikke var skrevet av ham, men hans medforfatter, var det slik han ville verden skulle se ham. Det var ikke uinteressant, men langt fra det mest interessante jeg har lest. Langt fra dårlig.
Før Donald Trump dukket opp på scenen var jeg opptatt av populisme. Donald Trump gjorde meg ikke mindre interessert i populisme. Få så at han ville bli valgt, selv tvilte jeg også på den muligheten, men så ble han valgt. Til manges bestyrtelse.

edf

Bestyrtelse


De manges bestyrtelse har man kunnet lese om i mediene i fire år. Der kan mange av oss mye. Det er ikke en ende på alle de negative merkelappene på Donald Trump, mange fortjener han. Men det finnes også de som er urimelige. Det som derimot har interessert meg er hvorfor folk i USA velger Trump. Det vet vi altfor lite om. Det er nesten som vi ikke skulle bry oss om hvordan vi får Corona og bannlyse alle “hvorfor”.

Da Senterpartiet gikk fra å være David til å bli Goliat


For ett år siden ville knapt noen trodd at Senterpartiet skulle trone øverst på meningsmålingene, og iallefall ikke at de på meningsmlingene skulle bli storebror til AP. Det er jo egentlig uhørt, men så skjer det. Ikke det at Trygve Slagsvold Vedum har så mye finere sveis enn Trump (jo det har han!), men han representerer et alternativ til det etablerte. For mange i samfunnet var Senterpartiet tidligere et fremmedord. Nå er det et parti som mange vurderer å stemme på. Trygve Slagsvold Vedum er ingen Trump, og han har absolutt en mer troverdig frisyre. Og han beveger noe blant velgerne. På kort tid har Senterpartiet beveget seg fra å være et mindre parti, til å utfordre landets største parti, Arbeiderpartiet. På kort tid har Senterpartiet gått fra å være en David blant partiene til å bli en Goliat.

Misnøyens marker


Det er få likheter mellom Donald Trump og Trygve Slagvold Vedum. Det som er felles for dem er at de høster fra misnøyens marker, demokratiets misnøye. Hvor alvorlig det er skjønte jeg for drøye fire år siden da en fremtredende politiker var forbannet over at folk hadde stemt på Donald Trump. Hva var det Bertolt Brecht sa om velgerne og folket igjen?

Fenomenet og årsakene


Nå er Donald Trumps tid som president snart slutt, men vi må slutte å se på ham som hele fenomenet. Uten et demokrati som ikke fungerer optimalt ville vi ikke fått en Donald Trump. Vår hjemlige Slagvold Vedum er ingen Trump og har penere frisyre, men han høster fra en misnøye som jeg vil tro at de store partiene ikke fatter rekkevidden av.

SP- koden?


Velgerne som støtter Donald Trump og Trygve Slagsvold Vedum er ikke idioter. Hittil har oppturen til Slagsvold Vedum mer fascinert enn skapt forargelse. Hans velgere har hittil sluppet stempel som idioter. Tidligere var stortingsrepresentanten Martin Kolberg(Ap) nærmest besatt av å finne Frp- koden. Jeg vet ikke hvor mange som er opptatt av å finne SP- koden. Hva er nøkkelen til å forstå de velgeres vandring til Senterpartiet?

Kunnskap og vitenskap


For et knapt år siden måtte vi alle forberede oss på Coronaens herjinger. Det ble ikke så galt som i Milano. Nå har kunnskap og vitenskap bragt oss til en lysere horisont. Tenk om forskere i politikk kunne være like objektive som de som utvikler vaksiner. Da ville vi kanskje lært mer om hvorfor velgere søker seg til Donald Trump og Slagsvold Vedum. Hva er koden til Trumps og Slagsvold Vedums velgere?

Åse Thomassen

Tlf. 46512397

Foredrag. Forskning. Undervisning. Nye bøker underveis.

Nyskapende kvinnelige etterforskere i TV- serier

NRK sender for tiden «Mordene på solkysten». Serien har et uventet valg av den kvinnelige hovedrollen. Etterforskeren Hilka Mäntimäki spilles av Ritta Havukainen, som er 65 år. I serien har hun et varmt og vanskelig ekteskap med en ektemann som har demens. I serien er hun en isbadende, normal kvinne. Ikke så forskjellig fra mange kjekke mødre og bestemødre over 60 år. I en TV serie er det både uvanlig og interessant.

«Vera» spilt at Brenda Blethyn banet kanskje vei for den finske serien. Brenda Blethyn er eldre enn rollen hun spiller. I dag er hun faktisk 74 år. Hennes karriere har flere høydepunkt. Nominert til Oscar både i 1996 og 1998 og vunnet en rekke priser.  «Vera» ble lansert i 2011. Da var det noe helt nytt innen krimserie sjangeren. I tiende episode går «Vera» fremdeles uelegant kledd, med frakk, og det som virker som avlagte skjørt og bluser fra forrige århundre. Hennes væremåte sjarmerer. På den ene siden den effektive etterforsker, på den andre siden menneskelig, selv om hun holder folk på avstand. Hun unngår nærhet, sammenkomster og middager hos familien til betjenten. Vera er et interessant portrett av en moden ungkarskvinne

Krimserier har vært dominert av mannlige detektiver. Det har vekslet med kjekke supermenn som Roger Moore og Tony Curtis i «Gullguttene» («The Persuaders» i 1970- årene til forfyllede detektiver som ofte hadde flere flasker enn saker. 

Listen er lang over mannlige etterforskere, fra Beck til Kurt Wallander i de to svenske TV- seriene, der Beck er den kontrollerte og dyktige mens Kurt Wallander er en dyktig etterforsker med flere svakhetstrekk, temperament og menneskelighet.

Morse, Lewis, Inspector Lynley er serier der den mannlige detektiven rager over de øvrige etterforskerne. I en scene i «Morse» spør Lewis hvorfor Morse blir sittende igjen på puben når han sender Lewis ut på oppdrag. «Jeg må tenke», svarer Morse. Det er ett av flere uttrykk for detektiver som er hevet over det daglige. Da Lewis ble oppgradert fra betjent i Morse til hovedperson i egen TV- serie, ble han ikke bare gløggere. Han fikk også flere menneskelige utfordringer. Som enkemann, far og det romantiske forholdet til seriens patolog.

Historien er lang over mannlige detektiver som har fascinert ulike generasjoner publikum fra 1970- årene. Kvinner var lenge henvist til vakre vedheng til den mannlige detektiven. Ikke ulikt kvinnens rolle for noen tiår siden. De siste tiårenes utvikling av krimserier har gitt kvinner stadig større plass. «Forbrydelsen» og «Broen» viser relativt unge, dyktige etterforskere. Både Sara Lund (Sofie Gråbøl) og Saga Norén (Sofia Helin) er drevne etterforskere,som begge sliter med samhandlingen med andre mennesker. To fascinerende, men ganske outrerte etterforskere i fremragende serier.

Ritta Havukainen gir et interessant portrett av etterforskeren Hilka Mäntimäki i «Mordene på Solkysten». Ytre sett er hun en lite glamorøs kvinne, som strever med en dement mann hjemme. Skuespilleren Ritta Havukainen er 65 år, og bortsett fra en sprek kropp, spiller hun ikke rollen ned i alder. Hun viser et følelsesregister til en som har levd en stund. «Mordene på Solkysten» er kanskje ikke den mest originale TV- serien, men det er derimot valget av skuespiller til hovedrollen. En moden, jordnær kvinne gir en ny dimensjon til politietterforskere i krimserier. Hennes korte forhold til den unge, spanske etterforskeren er interessant, særlig siden den unge mannen er den pågående parten. Det er definitivt et brudd med Agatha Christies Miss Marple der kvinnelighet ble uttrykt gjennom vennlighet og strikketøyet.

Skuespilleren Brenda Blethyn sier i et intervju at «Vera» ser mer ut som en «bag lady» enn en kriminaletterforsker. «Vera» kommer med sesong 11 i 2021, 10 år etter den første sesongen. Når man ser «Vera» i krimserien kan det virke som hun har trasket blant høy og lav i Northumberland siden tidenes morgen. Hennes troverdighet som den hyggelige, men introverte ungkarskvinnen er formidabel. Blethyn beskriver henne som en «No nonsense» kvinne. «Vera» kan snakke med alle, men det er ikke prating for pratens skyld. Når en sak skal feires trekker hun seg heller tilbake på kontoret enn å feire med teamet.

Krimserier er selvsagt ikke laget for å si noe om samfunnet. Likevel vil et kulturelt uttrykk som en krimserie bære preg av tiden den er laget i. Slik sett er valget av modne uglamorøse kvinner i «Vera» og «Mordene på solkysten» interessant. Selv om skikkelsene «Vera Stanhope» og «Hilka Mäntymäki» i de to TV -seriene ikke ble laget for å gi bredde til synet på kvinnene i samfunnet, gjør de nettopp det. Vera som spilles av en 74- åring og Hilka Mäntimäki av en kvinne på 65 år er definitivt med på å gi en dimensjon til hva kvinner er og kan.

(C) Åse Thomassen

Et bord for én

For noen generasjoner siden var det et sosialt nederlag å være enslig. I dag er det å være enslig langt mer sammensatt. Det er alt fra playboyen som surfer på livets mange muligheter til den som ingen vil ha. Mellom disse ytterpunktene er det mange valg som gjør at noen er enslige, både med og uten barn. På få generasjoner har det å være enslig endret seg og vi ser en større variasjon i familiemønstre. Likevel bruker vi stadig betegnelser som ugift, skilt, enslig og singel.

Det å være enslig veksler mellom det attraktive til det stusselige. Kvinner og menn er attraktive langt inn i det som tidligere ble betegnet som middelaldrende. Tindebestigeren på tretti år er fremdeles attraktiv. I dag kan en kvinne på 40 år være selvstendig, singel og åpen for nye muligheter i livet, om hun har barn eller ei. For stadig flere er livet en tombola av muligheter. Der man i tidligere generasjoner måtte finne en make tidlig i livet, er grensen for når dette er viktig blitt atskillig mer uklar. For kvinner har den biologiske klokken betydning om de ønsker barn. Ellers er det knapt en øvre grense for hvor lenge man kan være ”ung” og singel.

Midt i mellom alle de som lever rike liv som enslige, er det mange som kan ha det ugreit som enslige. Det handler om både følelser, økonomi og sosiale nettverk. For hva gir egentlig livet som enslig når fester og ungkarsliv er et passert stadium? Tidligere var det å være enslig et sosialt nederlag. Noe av dette henger igjen, om enn mer diffust i dagens samfunn. En kvinne uten mann gir bare en begrenset sosial status, selv etter fire tiår med kamp for likestilling. Den mest attraktive ungkaren i min hjemby sa han heller ville vært i et vanskelig ekteskap enn å skille seg. Selv om mennesker i dag kan velge nye partnere, handler livet også om sosiale nettverk som brytes dersom man går fra to til en.

Når man sitter alene på en kafé eller restaurant, hender det at andre gjester tar den andre stolen ved bordet. Noen spør høflig. Andre tar bare stolen. En person trenger selvfølgelig ikke mer enn en stol, men et bord med en stol blir lett asymmetrisk. Den som tar stolen tenker neppe på at de også tar illusjonen om den andre. Denne tankeløsheten kan skje i mange andre situasjoner. En familie i Hardanger ble kritisert fordi de hadde laget en flott og påkostet begravelse. ”Hun var jo bare en jente”, ble det sagt.

Fem tiår med frigjøring mellom kjønnene har enda ikke gjort det å være enslig til en klar kategori, snarere tvert i mot. Ensliges liv varierer både med hensyn til alder, kjønn og livsstil. Vi ser likevel ofte på enslige med tidligere tiders kategorier, selv om det er lenge siden en frøken virkelig var en frøken.

Åse Thomassen

Stod opprinnelig i Dagbladet påskeaften 2012

SIAN- i dannelsens og straffelovens grenseland

SIAN ville ikke hatt særlig betydning uten deres ekstreme retorikk. Skjønt retorikk. Talene til SIAN er ikke imponerende som retorikk. Det er sjelden å møte så plump tale i offentligheten. Den plumpe, hatske talen om islam er   nærmest et varemerke for SIAN.

Da SIAN hadde et arrangement på Kanalplassen i Arendal 6.august hadde jeg med en notatblokk, men jeg behøvde ikke å notere lenge før jeg så et mønster danne seg. Organisasjonens leder, Lars Thorsen, som holdt den første talen, leverte plattheter etter plattheter.  Han snakker som om muslimer er en felles enhet. Han sa blant annet: «40 års empiri viser at det er umulig å integrere muslimer. De som ikke integrere seg må deporteres».

Thorsen sa islam handler om «gruppetenkning» og en «vi oss» tankegang. Hvis han vendte speilet mot seg selv ville han se at også han driver med gruppetenkning og vi oss tankegang. Han ser ikke nyansene i islam. I hans taler er det ikke forskjell på politisk islam, terror og de mange fredelige muslimene.

Lars Thorsen hevdet at islam vil at «folk skal slaktes». Han varsler med andre ord et folkemord på nordmenn. Dersom SIAN hadde vært en viktig organisasjon ville dette vært en alvorligere påstand. Når er det vel slik at storsamfunnet tar mye av det SIAN sier mer en klype salt, selv om deres ord og handlinger har ført til anmeldelser og rettsaker.

Ifølge Lars Thorsen tilbyr Allah «hat og fiendskap til alle». Han betegner islam som «herrefolkadferd og lavintensitet jihad». Eksemplene er mange. Thorsen oppfordrer oss til å begynne «å telle lik» dersom vi ser noe annet enn NRK og TV 2.

I Arendal talte SIAN i to timer før motdemonstrantene mistet besinnelsen. Det var først da SIAN fant frem koranen at motdemonstrantene mistet besinnelsen og forserte politiets sperringer. SIAN lyktes nok en gang med sin strategi.

Man kan tenke seg et annet scenario i Arendal. Uten motdemonstranter. Da ville kanalplassen vært en altfor stor scene for SIAN. Da kunne de talt for tilhengerne uten motdemonstrantenes forstyrrelser. Flere tilhørere hadde kanskje kommet siden motdemonstrantene også lykkes med å holde tilhørere på avstand. SIAN har tilhengere på Sørlandet. For flere er SIAN en organisasjon som snakker om noe som opptar dem. De synes mindre opptatt av at SIAN har en plump og hats retorikk, der grensene mot straffelovens § 185 stadig tangeres eller overskrides.

SIAN befinner seg i flere grenseland, fra demokratiets grenseland til straffelovens grenseland. De har i tillegg tatt etter danskenes Rasmus Paludan når de oppsøker innvandrertette områder der mulighetene for rekruttering mest sannsynlig er null. Oksygenet til SIAN er motdemonstrantene og reaksjonene. Utover tilhengere visse steder er SIAN en organisasjon vi alle kunne neglisjert. Eller kanskje ikke. For burde de fått tale uforstyrret om» hat,slakting og lik» en sensommerdag i Arendal? Selvfølgelig har de rett til det, men da kan vi dessverre heller ikke neglisjere en av landets mest usympatiske organisasjoner. De beveger seg absolutt i grenseland for hva som er akseptabelt å si, både i forhold til dannelse, men også i forhold til straffelovens § 185.

Åse Thomassen

tlf. 46512397

Foredrag, undervisning og tekster om organisasjon, ledelse og retorikk

Eldre i isolasjon på institusjoner

Reidun Førde, professor i medisinsk etikk, har kanskje rett i at eldre på institusjoner ble sviktet under bekjempelsen av Corona. Jeg har diskutert isoleringen av eldre på sykehjem siden slutten av mars.

Helse versus livskvalitet

En som var veldig mot strategien mht. de eldste eldre på sykehjem, Andreas Raaum,pensjonert historiker, endte med å havne i samme situasjon de to siste månedene av livet. Før nedstengningen pga. av Coronaen gikk han gjerne med venner på Bager Jørgensen i Arendal. Der spiste han Napoleonskake. Da han var isolert på sykehjem etter påske satt en av hans gode venninner seg utenfor vinduet hans på sykehjemmet og delte en Napoleonskake med ham. Det var en munter liten gest.

Georg Johannesen sa konteksten er viktig i retorikk. Vårt syn på eldre er konteksten under bekjempelsen av Corona. Det handler i stor grad også hva man mener om livet. Og eldres liv. Strategien mht. eldre i isolasjon på sykehjem fremstår som tankeløs. Det er kanskje urimelig av meg å mene det. Jeg sitter ikke på fasiten.

I en kronikk om sykehus i 1994 skrev Andreas Skartveit, tidligere forlagsmann, noe sånt som: “Hva hjelper det å opereres og opereres for å ligge alene på gangen å dø” i en kronikk. Den kronikken hadde jeg lenge på tavlen på kontoret. Det var en aktuell problemstilling i 1994. Enda mer aktuelt ble det under Corona- pandemien som rammet oss i mars 2020. Når det gjelder de mange gode intensjoner kunne det lett bli frontkollisjon mellom ulike verdier under bekjempelsen av Corona. Det handlet om:

  1. Livet til de eldre
  2. Unngå smitte i samfunnet
  3. Livskvaliteten til de eldste eldre
  4. Ensomhet versus smittetiltak

Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Regjeringen har stort sett imponert under bekjempelsen av Coronaen. Jeg klapper gjerne for helseetatene og regjeringen for innsatsen i møte med utsikter til en skadelig pandemi. De eldste eldre er likevel muligens en flekk på medaljen. De eldste eldre i Norge ofret mye for fellesskapet denne våren. Å se sine nærmeste er noe av de viktigste for de eldste eldre. Å stenge for det er ganske drastisk.

Livskvalitet for de eldste eldre

Våren 2020 ble en tid der mange kunne kjenne på ensomheten. To søter damer som går jevnlig på Bager Jørgensen i Arendal har hverandre, venner og familie. Når de to venninnene i meget høy alder hender det jeg ufrivillig overhører hva de sier. ” Maten må være god. Det er en av få ting eldre kan glede seg over, sa en av de to.” De to er sosiale, og ikke ensomme, de kan derfor vise til maten. Heller ikke maten har vært noe å skryte av på mange norske sykehjem. Selv i den mest velstående bydelen i Oslo – Vestre Aker- var ikke maten optimal da jeg var lokalpolitiker der. Også det forteller indirekte noe om vårt syn på de eldste eldre.

Hva kan vi lære?

I hele vår har jeg ment at restriksjonene på sykehjemmene var for strenge og rigide. Mange av de eldste eldre ble unødvending ensomme. Dermed ikke sagt at mitt syn på dette er riktig. Jeg er ikke medisiner. Det er mulig at de strenge tiltakene var nødvendige for å spare de eldste eldres liv. Det er uansett viktig at professor i etikk, Reidun Førde, nå har løftet opp denne problemstillingen. For hvordan de eldste eldre hadde de på institusjoner våren 2020 fortjener definitivt en debatt. Det handler også definitivt om etikk.

Åse Thomassen

Når politikken blir fragmentert og polarisert


Flere land har hatt utfordinger med populisme og styringspartier som har stivnet i en blanding av vanetenkning og markedstyrt politikk. Donald Trump vant presidentvalget i USA i 2016. Emmanuel Macron i Frankrike i 2017. Begge deler var sensasjonelt. Begge hadde først og fremst seg selv som det politiske prosjektet. Macron hadde tidligere vært minister for det franske sosialistpartiet. Donald Trump ble verdens mektigste mann uten politisk erfaring, men erfaring fra byggebransjen og media.

Gatekamper

Dagens politiske situasjon viser hvordan samfunn og politikk de siste månedene er blitt utfordret av lett anarkistiske bander, pøbler og politikk som ofte går av hengslene. Dette skjer først og fremst i USA, men også i noen grad i Europa. Dette kan bli farlig. Vi har ikke brukt århundreder på å utvikle demokratiet for at det skal styres av gatepøbelen, uansett hva man måtte mene om svartes muligheter for rettferdige leverkår i USA.

Trakassering av meningsmotstandere

De etablerte partiene sliter i flere vestlige land. Venstresiden fragmenteres. I tillegg har vi fått miljøpartier, ofte med radikale løsninger. Samtidig er det en politisk apati som få ser svaret på. Vårt hjemlige Arbeiderparti sliter, mange prosent under Thorbjørns Jagland kabinettspørsmål til folket på 36, 9 før valget i 1997. Flere partier mangler forbilder og nye visjoner. Derfor møtes ofte de mange aksjonene med begeistring, fra #metoo til Greta Thunberg og Black Lives Matter. Alt dette burde derimot vært en del av den etablerte politikken. Ikke politikk definert av enkeltpersoner,hendelser, hærværk og gateslag.

Rowling og meningsmobben

Vi trenger flere mennesker som sier at det er uholdbart med trakassering og mobbing av meningsmotstandere. Det som nå skjer med forfatteren av Harry Potter bøkene er skremmende. Rowling har ikke gjort noe annet enn å ikke å gå langt nok på transaktivistenes premisser. Selv synes jeg fagfolk som Esben Esther Pirelli Benestad har gjort en viktig jobb for å øke forståelsen av kjønn. Transebevegelsen gjør derimot transer til et større utfordring enn det faktisk er. Det var viktig at transseksualitet ble anerkjent som noe annet enn show og noe å le av, men transaktivismen har nå gått fullstendig av hengslene, og få tør å si dem i mot. Rowling er rik nok til å gjøre det. De fleste andre er ikke det.

Når venstresiden mister fyrtårnene for sosialisme


Folk som ikke har svar når man spør hva som egentlig skjedde i Venezuela, kan nå sette sin lit til alle de ville aksjonene som skjer nå. Den moderate venstresiden med Ap i spissen er stor grad ansvarlig for dagens Norge med helse, inntektssikring og skole til alle. De viktigste kampene er allerede kjempet i Norge. I USA er det derimot langt igjen til en rettferdige fordeling i samfunnet og helstjenester til alle. Istedenfor å gripe fatt i de virkelige samfunnsproblemene i USA på demokratisk vis, tyr man til mobbing, aktivisme og gateslag. Det amerikanske demokratiet har utfordringer når relevante problemer ikke kanaliseres inn i de politiske partiene. I mens kneler borgermestere under gateslagene. Flere steder er det anarki i gatene i det som skulle være verdens fremste demokrati. I Norge mangler det en grundig analyse rundt det som skjer i USA. Istedenefor aksepterer mange gateslagene som autentiske uttrykk for politikk. Det er så feil.

Hvem tør si i fra når debatten sporer av?

Da dissidenten Alexander Zinoviev fortalte om angiveriet i det daværende Sovjet spurte filosofen Arild Haaland:” Are there no holy men in Soviet?” I dag vil få etterlyse hellige menn, da kan vi får Kjell Magne Bondevik. Det var neppe en slik politiker Haaland hadde i tankene. I dag snakker man om folk med baller når det er snakk om tøffhet. Jeg vil heller etterlyse sivilt mot.
Det farligste med deler av dagens løst organiserte venstreside er at de ofte ikke kan stave anstendighet. I vestlige demokratier har vi fremdeles en mulighet for anstendighet.

Pulveriseng og aksjonisme

De som heller setter sin lit til Antifa, agressive transaktivister og utvekster av Black Lives Matter kan være farlige fordi de som gårsdagens revolusjonære undervurderer alle farene ved revolusjoner. Mens gårsdagens revolusjoner ofte handlet om mat på bordet , menneskeverd og rettferdighet, er dagens løst koblede aksjonisme en lite enhetlig kamp. Og om en ikke lar seg hengi til den begeistring for den nye bølgen av agendaer og gatevold kan man bli offer for forakt og hat. Vi opplever en pulvisering av politikken.

Demokrati

Vi må velge et engasjement som gir håp for morgendagens demokratier. Den muligheten har vi i Norge og flere andre land. Gateslag kan oppstå som spontane reaksjoner. Når gateslag er etablert som politisk uttrykk over en lengre periode er samfunnet derimot på ville veier. Dette handler først og fremst om USA, men det er dem i Norge som ikke tåler at vi ikke beundrer denne utviklingen. Heller demokrati, spør du meg, selv om demokratiet har utfordringer både i Norge og USA. Derfor er det viktig at vi insisterer på demokratiet.

Åse Thomassen

For foredrag, undervisning og tekster, ring:

Telefon 46512397

Service under kontroll i selvbetjente kasser

Selvbetjente kasser bli mer og mer vanlig i dagligvarehandelen. Det øker fortjenesten i dagligvarehandelen. Kunden får derimot mer arbeid. Den eneste gevinsent for kundene kan være raskere avvikling av køer. Kunden har generelt lite igjen for å scanne varene selv. Likevel gjør vi det. Vel,jeg valgte betjente kasser helt til sommeren 2019 – av prinsipp. Da hadde jeg ikke noe annet valg på Conand på sentralbanestasjonen Termini i Roma. Der var det kun selvbetjeningskasser med instruksjoner på italiensk, selv om de færreste turister behersker italiensk.

Tilbake i Norge begynte jeg å benytte selvbetjeningskasser i juli 2019. Først i dag ble jeg utsatt for kontroll. Da varene var plassert i bæreposene kom jeg ikke ut ved å scanne kvitteringen. Jeg forsøkte alle mulige varianter, men utgangsporten ble forble låst. Da en av betjeningen dukket opp fortalte hun at det var kontroll. Hun ba om å se på kvitteringen min. Da hun hadde sett på den ville hun se på varene i bæreposen. Ikke tegn til vennlighet eller smil. Service under null.

Service eller kontroll?

Jeg hadde rent mel i posen. Jeg hadde også kjøpt lite siden det var lite som fristet. Derfor var det noe pussig at jeg skulle bruke av min tid på at butikken skulle kontrollere meg. Selv om det er selvbetjening, er butikkpersonalet stadig en del av salg- og serviceyrkene i dagligvarebransjen. På T- banen, busser og trikker har man rasjonalisert bort ansatte med kundekontakt. Samtidig har antall vektere økt. Vil vi se det samme i dagligvarebransjen? Mer kontroll enn mennesker og service? Ønsker vi det som kunder? Ønsker vi en slik utvikling som samfunn – et samfunn der det blir mindre kundekontakt, men mer kontroll?

Spar i Arendal

Butikken jeg ble kontrollert på i området til selvbetjeningskassene er Spar i Arendal. Nå har kundene funnet seg i å scanne egne varer. Vi må ikke la oss behandle som vi går på grønt i tollen med smuglergods. Det er også et tankekors at det var en som satt i en av de betjente kassene som foretok kontrollen. Sikkert effektivt fra butikkens synspunkt. Sett fra kundens synspunkt er det lite hensiktmessig å stå å “scanne kvitteringen” til butikkens kontrollør dukker opp.

Om kunden alltid har rett? Neppe! Men Spar i Arendal kan gjerne satse noe mer på opplæring og service, og gjerne opplæring i service.

Åse Thomassen

tlf.46512397

Foredrag og undervisning i organisasjon og ledelse. Og gjerne også service. Der er ikke nordmannen verdensmester.

Underholdende krimunivers

Leif G. W. Persson kan kunsten å skape et underholdende krimunivers. “Kan man dø to ganger?”kom på Vigmostad og Bjørke allerede i 2018. Dette er derfor ikke en bokomtale av en fersk utgivelse. Boken trenger likevel ikke være fersk fra forlaget for å være underholdende og spennende.

Med bakgrunn i kriminologi og politiforskning har Leif G. W. Persson gode forutsetninger for å kjenne til forbrytelse og straff. Hans univers i krimbøkene er likevel en kategori for seg. Hovedpersonen kriminalkommisæren Evert Bäckström er fascinerende med alle de usympatiske vanene, og et liv der nytelse synes viktigere enn alt annet. Samtidig har hovedpersonen en uovertruffen teft for å etterforske kriminalsaker. Hovedpersonen driver også gjøn med Leif G. W. Perssons egen rolle i TV- programmet “Veckans brott”. Kaller han både gal og sjarlatan. Med den posisjonen Leif G. W. Persson har i svensk offentlighet kan han koste på seg å drive gjøn med seg selv. Hovedpersonen Bäckström er en mannsjåvinist til fingerspissene.

“Kan man dø to ganger?” begynner med at Beckströms nabogutt har funnet en hodeskalle. Skildringen av Edvin er en artig beskrivelse av en veslevoksen liten gutt. Gutten dukker opp gjennom hele romanen som er på 543 sider.

Boken har et godt språk, men ikke helt fri for svorsk. Som “gjetningsvis”. Ordet finnes i norsk, men vi bruker der ikke der svenskene sier “givetvis”. Henning Kolstad har oversatt boken.

Forfatteren driver gjøn med politiet samtidig som han også viser hvordan politiet fungerer. Når de skal finne en ny påtalejurist håper han at det er en som kan knytte sine egne skolisser(2018:200). Boken viser en salig blanding av kompetanse og inkompetanse. Partier av boken er hylende morsom, særlig når livsnyteren Bäckström spiller troende for å forvirre en inkompetent påtalejurist som ikke skjønner arbeidet til politifolkene. Selv om humoren enkelte steder er drevet til bristepunktet, er dette også reelle problemstillinger innen både svensk og norsk politi.

Boken kan anbefales på det varmeste. God og underholdende krim. Til tider hylende morsomt. Kvinnegruppen Ottar vil derimot neppe bli begeistret for hovedpersonens syn på kvinner. Det er groteskt, men det groteske blir ofte underholdende.

Åse Thomassen