Arne Treholt

Sist høst nevnte jeg Arne Treholt for en klasse på en videregående skole. “Hvem er Treholt?” sa de. Jeg forklarte, og de sjekket på internett. De raskeste fikk opp bildet dere Treholt rusler med KGB i Wien. Jeg lærte da at nye generasjoner kanskje ikke hadde hørt om Norges største spion. Årene går. Ny kunnskap tar plass.

Arne Treholt er en fascinerende skikkelse, uansett hva man måtte mene om skyldspørsmålet. Egentlig er det litt rart at han ikke har fått en større plass i norsk skjønnlitteratur. Han hadde alt, men gamblet det vekk på noe som ikke var lov – spionasje. Vi fikk aldri svarene på hvorfor han gikk over grensen og samarbeidet med Sovjetunionen/KGB og Irak. Mens andre kan være utro i liten skala (forstå meg rett), var Treholt utro i stor skala. Jeg har mange teorier om hva som drev han, uten at jeg har to streker under noen av teoriene. Arne Treholt selv ga heller aldri troverdige svar på hva som motiverte ham til å svikte eget land.

Jens Evensen og Kari Storækre

Treholts mentor Jens Evensen kom aldri over skuffelsen over Treholts handlinger. Selv har jeg noen ganger undret meg over hvor lite sympati hans kone fikk i det norske samfunnet. Hun var superbedratt, men ingen sympati i det norske samfunnet. Før mannen ble tatt var hun en smilende programleder i NRK. Hun hadde et smil som strålte gjennom TV- ruta. Hun mistet jobben på grunn av mannen, etter arrestasjonen. Begrunnelsen var at seerne ville se han når de så henne. Feministene fant ingenting å brenne på grunn av behandlingen av Storækre i NRK. Arne Treholt hadde ikke fortalt henne om de uortodokse reisene. Etter arrestasjonen av mannen publiserte hun boken “God tur til Paris”, uten at den utgivelsen skapte forståelse for hvordan hun måtte ha det. Men vi som publikum var fascinert over en spionhistorie i sanntid, var det en hustru og mor som var blitt bedratt for åpen scene. Også overvåkningen av deres liv var et resultat av mannens spionasje.

Hva var motivasjonen for sviket?

Et kapittel i Norges historie blir lukket nå som Arne Treholt går bort. Kunnskapen om hva som førte til sviket er derimot fremdeles ganske smalt. Mens man har gjennomananlysert Anders Behring Breiviks bakgrunn og motivasjon, har man vært ganske grunn i letingen etter motivasjonen for Arne Treholts svik. Svarene kan også være sammensatte. Det er ikke sikkert at det er en klar linje fra han var en lovlydig nordmann til han gikk i Sovjetunionen og Iraks tjeneste. Svarene kan også være sammensatte, fra egenskaper ved Treholt til en tidsånd da kritikken mot USA var sterk og fascinasjonen for Sovjetunionen tilsvarende stor. Vi mangler fremdeles svarene ved Treholts bortgang.

Åse Thomassen

Det totalitære og samfunnet

Har vi sluttet å være opptatt av det totalitære, være bekymret for totalitære bevegelser, totalitære stater eller totalitære trekk ved land?

Store Norske leksikon definerer totalitarisme eller totalitære regimer som en betegnelse på politiske systemer hvor myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunner, selv den som foregår i familien(Dag Einar Thorsen) Det totalitære finnes i politiske partier, bevegelser og samfunnet, om enn sjelden som 100 % rendyrket totalitarisme.

Totalitære ideologier

Tidligere var kommunismen og fascismen ideologier som bidro til totalitære samfunn og bevegelser. Sovjetunionen, Hitlers Tyskland og land der ideologi ble brukt til totalitær undertrykkelse av innbyggerne.

Det totalitære

I dagens Norge er det totalitære mindre tydelig enn da det var nazisme og ekstreme varianter av marxisme. Likevel kan det hende at det totalitære har et større grep på samfunnet enn i tidligere tiår. Jeg ser med skrekk på den offentlige samtalen under korona. Den var til tider totalitær. Nå ser vi det samme mht. krigen i landet ved grensen. Ukraina. Debattene om globalismen har hatt et autoritært preg, men har ikke gjennomsyret samfunnet slik som under bekjempelsen av korona i 2020-2021 og samfunnets samtale om krigen i Ukraina. Under koronaen ble den alltid blide Charter- Svein hengt ut som koronafornekter. Det var nærmest mobbing av en mann som neppe hadde gjort en katt fortred med sin motstand mot restriksjoner for å bekjempe pandemien. Mobbingen av Charter – Svein var både et godt og trist eksempel på når samfunnet beveger seg i totalitær retning. Man kan si at ensrettingen handlet om å redde oss alle fra korona, men handlet der ikke også om et samfunn som beveget seg i totalitær retning? Et samfunn som ikke hadde toleranse for alternative meninger?

Den tilslørte totalitarisme

Før var det lett å se det totalitære med venstreekstremisme og høyreekstremisme. I dag er det totalitære adskillig mer tilslørt, og det er enkelt å ikke reflektere over hvor samfunnet går. Det totalitære fremstår ikke like ekstremt som under nazisme, fascisme og ekstrem marxisme. Det er likevel grunn til å stille spørsmål om utviklingen av totalitære trekk ved samfunnet vårt. I årene med globalisme var det for eksempel vanskelig å argumentere om de mindre heldige sidene ved globalismen. Det ble overlatt til Senterpartiet, partier yttest på venstresiden og Attac. For moderate politikere var det lite rom for å debattere fordeler og ulemper med globalismen. I dag betaler vi prisen for en hemningsløs globalisme. Mange har tjent på den, men mye er samtidig er mye ødelagt. I årene fremover begynner reperasjonen etter globakiseringen- Et totalitært Kina står som den største vinneren av en globalisme som var ønsket av Vesten.Slike aspekter var det vanskelig å diskuter i flere år.

Trenger vi å debattere samfunnet og det totalitære?

I etterkrigstiden var folk vaksinert for det totalitære gjennom erfaringene med andre verdenskrig og Stalins kommunisme og massive undertrykkelse. Det hindret likevel ikke totalitære partier og bevegelser i Norge og andre land å få tilslutning. Mange var likevel bekymret for totalitære stater og bevegelser. Nå virker det som alt for mange gir jamt f……..i det totalitære. Stemmer det?

Åse Thomassen

Ser vi de totalitære trekkene i dagens Norge?

Hva skjer egentlig med politirollen?

Nylig døde en mann etter basketak med politiet. Basert på videoen ser det ikke særlig profesjonelt ut. Man skal være forsiktig med å kritisere politiet basert på videoer. Det er likevel mye som nå skjer med politirollen som burde vekke bekymring. Vi kan gjerne ta en debatt om politirollen.

Har høyskoleutdanningen kun gjort politifolkene bedre?

Det at vi har et på mange måter godt politi, bør ikke være en hvilepute. Det er også grunn til å spørre seg om hva høyskoleutdanningen har tilført politirollen i kvalitet. Selv jobbet jeg ved Politihøgskolen før PHS var blitt en godkjent høgskole. Den gang var Politihøgskolen en institusjon med en ujevn kompetanse. Folk med universitetsutdannelse var sentrale på grunnutdanningen. Praktikere med politibakgrunn dominerte på Etter- og Videreutdanningen. PHS hadde en Forskningsavdeling der striden lenge stod om retningen på politiforskningen. I dag leveres det politiforskning på en rekke felt, men hva med politirollen?

Politirollen

Den treårige høyskoleutdanningen gir adgang til politiyrket. Før politiutdannelsen ble treårig var det en ettårig etatsutdannelse med ett år praksis. I 2004 ble politiutdannelsen akkreditert for bachelorgrad. I dag utdannes det mange politifolk, men hvordan er de kvalifisert til å møte hverdagen som politifolk?

Med min bakgrunn er jeg alltid opptatt av hvordan politiet fungerer i hverdag og krise. Som en Miss Marple (med politikunnskap)observerer jeg politiet uten a tjeg har en yrkesrolle som gir meg det mandatet. Mine observasjoner er likevel ikke uinteressante. Det jeg ser er at vi har fått et politi som ofte fremstår som mer “cocky” enn gårsdagens politi. Det handler om alt fra bekledning, måten å bevege seg på i samfunnet, og måten å forholde seg til publikum. Det sivile preget er i ferd med å forsvinne. Den gemyttelige politimannen i samfunnet synes å ha forsvunnet med utviklingen. Hva har egentlig høyskoleutdanningen gjort med politirollen?

Politiets etterforskning av egen yrkesutøvlse

Det er også tragisk at politiet er så dårlig til å etterforske seg selv når noe går galt. Politiets særskilte etterforskningsorgan har aldri klart å bygge en tilstrekkelig troverdig organisasjon. Det er viktig at politiet – politifolk – ikke blir dømt for valg de må gjøre i en kritisk siuasjon. Politiet må likevel bestrebe seg på å evne å ha en kritisk avstand når problematiske forhold ved hendelser skal etterforskes. Situasjonen med den vanskelige og syke mannen som døde etter pågripelse er slik sett både et krevende og viktig eksempel. Politiet bør i slike tilfeller være nådeløse mot egen yrkesutøvelse for å se hva som kunne vært gjort annerledes.

Debatt om politirollen

Både politiet og samfunnet trenger en debatt om politirollen. Hva vant politiet ved at det ble en høyskoleutdanning? Hva er eventuelt blitt skadelidende i politiutdanningen som snart har eksistert i 20 år? Er mitt inntrykk om at vi har fått langt flere cocky politifolk enn for 20 år siden? I mange år var debatten om politiet preget av Politivoldsaken i Bergen. I dag mangler vi slike debatter både i politiet og samfunnet.

Politivolden i Bergen

I 1970- og 1980- årene var det påstander om politivold i Bergen. Den objektive sannheten om omfanget av dette fikk aldri en skikkelig avslutning. Noen mente det var et fåtall som begikk volden. Andre mente at det var en mer omfattende del av politihuset i Bergen. Det har både vært solid forskning og rettsaker om politivolden uten at saken egentlig fikk en endelig avslutning. Det førte uansett til at det ble opprettet organ for å etterforske politiet.

Hvordan politi vil vi ha?

Vi har lenge hatt et flott politi med et sivilt preg. De siste 20 årenes krav om bevæpning av politiet, har kanskje bidratt til at vi har fått et politi som er mer fokusert på styrke og det å takle vold i befolkningen enn å ha den gode dialog med befolkningen. Er dette en utvikling vi bør klappe for, debattere eller like? Er det på tide å ta debatten om morgendagens politirolle?

Åse Thomassen

Har blant annet utgitt:

Thomassen og Strand, “Ledelse i politiet”, Universitetsforlaget, 2000