Samfunnet og den nye rå volden

Tidligere ble volden i samfunnet overdrevet for å skape overskrifter. I 20 år har jeg av og til spurt folk hvor mange drap de tror det blir begått i Norge i året. De fleste tror det er langt flere enn det faktisk er. Det er i underkant av 30 drap i året i Norge, mangle tror det er langt flere. Kriminalitt blir ofte overdrevet og underdrevet i mediene. Noen kriminalsaker får mye oppmerksomhet. Andre nevnes ikke i det hele tatt. Det er ikke det det handler om her, men om den nye rå volden som nå får leve i samfunnet og utvikle seg – noe vi som samfunn ikke burde tillate.

Tidligere ble den faktiske volden i samfunnet ofte overdrevet i mediene. Nå blir den derimot ofte underdrevet. Før ble familievold skjøvet under teppet. Nå er det skyting og knivstikking som er blitt litt for ubehagelig å snakke om. Det er blitt et brennhett tabu hvor for få spør om hva, hvorfor og hvordan dette kan skje?

Oslo er fremdeles en relativt rolig by, men samfunnet viser for mye toleranse for den økende volden. Det er kanskje lenge til vi vil oppleve voldsnivået i Sverige, men samfunnets sløvhet kan bringe oss dit raskere enn flertallet ønsker. Vi kan kanskje snakke om en politikk for unnvikelse av det ubehagelige, litt som gårsdagens borgerskap som gjemte det ubehagelige under teppet.

Omsorg og klar tale

Fremdeles er Oslo en rolig by, men det er allerede mange år siden byen utviklet seg i en mindre rolig og voldelig retning. Den milde kriminalpolitikken kanskje for mild. Den har funket relativt bra til nå, men med relativt nye former for vold som knivstikking og skyting som organisert kultur, er norsk kriminalpolitikk kanskje for mild. Vi trenger politiledere og politikere som sier høyt og tydelig at dette er uakseptabelt. Vi trenger fremdeles den milde politimester Bastian, men vi trenger også ledere og politiledere som sier langt klarere ifra enn i dag. Vi trenger politimester Bastian som kan tale varmt og forsonende, men vi trenger også tøffere politikere og politiledere som sier klart fra om uakseptabel,rå vold i samfunnet.

Nulltoleranse

Det burde være nulltoleranse for knivstikking og skyting i det offentlige. Der kan faktisk hverken politikerne eller politiledernde utsette de viktige samtalene og talene til i morgen. Knivstikkingen på T-banen ved Tøyen i Oslo lørdag 11.mars skulle aldri skjedd. Samfunnet må vise forståelse for kriminelle, men også si et rungende nei til bruk av skytevåpen og kniver der folk ferdes. Samfunnet må si at det er nulltoleranse for dette.

Åse Thomassen

Til ettertanke

Hvordan bør talen til de som stikker med kniver og skyter blant folk begynne?

Hvordan kan samfunnet vise omsorg før det er for sent mht. den rå volden som skyting og knivstikking?

Når skyting blir mer tilstedeværende enn håp

Skytingen i Oslo opptar naturlig nok mange. Oslo er nå en by man kan bli skutt i. Det snakkes mye om behovet for politi. Mye har gått galt før det er behov for politi. Hvordan er skytevåpen blitt stadig vanligere i Oslo. Og skytevåpen der unge mennesker blir avrettet.Selvsagt kan det være klokt med prosjekter og friske midler slik at politiet kan komme til bunns i det som nå skjer. Noe annet er at mye annet har sviktet når ungdom blir tiltrukket av kriminelle miljøer og kriminelle gjenger. Hvordan stoppe denne utviklingen lenge før det blir en sak for politiet?Dette er selvsagt kompliserte spørsmål. Det krever langt mer enn politi for å hindre at gangstervirksomhet blir The Norwegian Dream i deler av Oslo. Det krever også politikere som våger å adressere problemene.

Hva kan vi gjøre- som samfunn?

Det første vi må gjøre som samfunn er å snakket om problemene. Skytingen som nå foregår er bare toppen av isfjellet. Dette er ikke uløselige problemer, men vi må våge å snakke om det store utenforskapet i Oslo. Noe har gått fullstendig galt når gangstervirksomhet synes som en lysere fremtid enn normale liv i Norge.

Ungdommen kommer fra familier

Den norske velferdsstaten ble aldri virkeliggjort for at familier skulle leve i permanent utenforskap. Misforstått omsorg for utenforskapet har gjort at familier og ungdommer får leve i et utenforskap som nå kanskje har bidratt til skyting som den nye normalen i Oslo. Vel, den nye normalen, er å ta i. Skytingen i Oslo er fremdeles verdt sensasjonsoppslag. I motsetning til Sverige, som sliter mellom realisme og å fortsette med å stikke hodet i sanden. Det er likevel alvorlig. Dette handler ikke bare om ungdommene, men om store grupper av voksne som velger utenforskapet i Norge. Velferdsstaten finansierer altfor mye utenforskap i Norge. Det må stilles langt flere krav. Ungdommen er sjelden begynnelsen på skytehistoriene, selv om dette selvsagt vil variere.

Håp

Jeg har av og til humret over eldre italienere i Norge som er motstandere av mafiaen si: “Men mafiaen gir unge arbeid”. Som nordmann har dette utsagnet fra italienere fascinert meg, særlig fordi som har sagt det er i mot mafiaen som organisasjon i Italia. I et Norge med større sosial sikkerhet vil de fleste foreldre heller at barna skal ha en jobb, studere, gå på NAV enn å jobbe for forbryterorganisasjoner. Denne virkeligheten utfordres nå av det vi ser av skyting i Oslo. Det som nå skjer er symptomer på noe verre. Et utenforskap vi må forholde oss til på en måte der ingen verktøy blir glemt i vertøykassen. Samtidig er det ikke til å komme forbi at vi har undervurdert viktigheten av håp. Når ganstervirksomhet er et større ønske enn å studere og utdanne seg, har noe skjedd med fremtidshåpet. Hvilket håp er det blant ungdommer i innvandrertette bydele i dag?

Forståelse og tøffhet

Samfunnet har gjort mange feil når fasiten viser skytepisoder som ukentlige hendelser. Dette må vi sørge for å reversere. Det vil kreve politikere som tør, og som gir klare beskjeder til forvaltningen. Dette handler om mer enn økte ressurser til politiet. På kort sikt bør politiet få friske midler for å rydde i toppen av isfjellet. Det som er under havflaten av isfjellet er samfunnets oppgave. Dette kan vi ikke overlate til tante Dill og Onkel Ull. Vi må gå løs på disse utfordringene med empati, omtanke og tøffhet. Det krever politikere som er villige til å brette opp ermene, og som våger å snakke om disse spørsmålene på en ærlig og redelig måte.

Det er ikke en dag for tidlig.

Åse Thomassen

Tlf. 46512397