Jens Stoltenberg har fått mye skryt for talen der han oppfordrer oss til ikke å klage. Kall det gjerne en oppofrelsenes retorikk der vi blir bedt om å ofre siden det er nødvendig. Han vektlegger at det for oss bare handler om penger. For ukrainerne er derimot tapene i tapte liv.
Noen taler har beveget verden og huskes frem til vår tid. Talen Winston Churchill holdt i Underhuset i 1940 gjorde inntrykk den gangen. Hans setning: «Jeg har ingenting annet å tilby enn blod, slit, svette og tårer» er en av de mest beundrede formuleringene i vår tid. Krig er et menneskelig slit og innebærer ofte mange oppofrelser og tap. Det er sjelden noen kan formulere alt det i en setning. Tidligere statsminister Churchill evnet det i 1940.
Talen generalsekretær Jens Stoltenberg holdt 18.juli føyer seg inn i tradisjonen til Winston Churchills ikoniske tale. Det er likevel to viktige forskjeller. Winston Churchill ble statsminister i en tid der Hitler- Tyskland angrep andre land i Europa for å skape «lebensraum» for tyskerne. Adolf Hitlers angrep på land i Europa hadde ingen gyldige grunner. Det var en fullstendig amoralsk krigføring i Europa. Winston Churchills svar på utfordringen Storbritania stod foran i 1940 var derfor befriende ærlig. Den hadde ingen tomme løfter. Jens Stoltenberg har derimot som generalsekretær vært delaktig i prosessene forut for krigsutbruddet. Selv om Russlands invasjon mangler en moralsk begrunnelse, er ikke USA og NATO uten skyld i forløpet som førte til en krig. Allerede i 2008 sa William Burns at NATO-medlemskap for Ukraina var å krysse en «bright red line». I dag er han leder for CIA. Den gang ambassadør i Moskva. Ingen russere han snakket med syntes det var en god idé at Ukraina ble med i NATO. Likevel har USA og NATO rustet opp og trent Ukraina siden 2014. I Vesten blåser vi lett av at Russland har samme sikkerhetsbehov som USA. Verden stod på randen av en verdenskrig da Sovjetunionen plasserte raketter på Cuba i 1962. Situasjonen ble løst gjennom kompromisser og diplomati. Verden kunne igjen puste ut. Det ble ikke en tredje verdenskrig i 1962. I dag synes det som man ikke var villige til å finne løsninger før krigen var en realitet. Det synes som diplomati og arbeid for fred glemmes i ropene om mer våpen. Gitt den konteksten er det interessant at Jens Stoltenberg som generalsekretær holder en «blod,slit, svette og tårer» tale i 2022.
Hvis man synes NATO og USA har handlet riktig i Ukraina før krigen, er det selvsagt en viktig tale. Jeg mener derimot at USA og NATO burde respektert Vladimir Putins ønske om et nøytralt Ukraina. USA har tilsvarende ønsker basert på Monroe- doktrinen fra 1823. I talen viser Stoltenberg til at det er uakseptabelt med sfærer for innflytelse, uten å nevne at det er amerikansk politikk. Helt siden 1823.
Jens Stoltenberg oppfordrer oss til å bidra med ressurser, humanitær hjelp og våpen til Ukraina så lenge det trengs. Han unnlater å nevne at det svake demokratiet i Ukraina har forsvunnet med krigen. Det meste av makt er konsentrert rundt President Zelensky. Landet er i en unntakstilstand på grunn av krigen, men det er ingen selvfølge at partier blir forbudt og opposisjonen blir fengslet i krig. Winston Churchill ledet derimot en bredest mulig politisk koalisjon for å kjempe mot Nazi- Tyskland. I Ukraina er makten derimot konsentrert rundt presidenten i Ukraina.
Jens Stoltenbergs tale kan ses på et løfte om at det vil bli en tid med forsakelser på grunn av ressursbehovet i Ukraina og sanksjonene. Om det var en like moralsk riktig krig som den som ble kjempet mot Hitler i 1940- årene ville jeg sagt tre ganger ja, men når både USA og NATO hadde muligheten til å forhandle med Russland før det ble en krig, klarer jeg ikke helt å se at talen til Jens Stoltenberg er noe å si et rungende ja til.
President Putin har ingen legitim rett til å angripe Ukraina. Jeg vil likevel oppfordre NATO og vestlige land om en mer forsonende tone i møte med Russland. Det fantes diplomatiske løsninger under Cuba- krisen i 1962. I 2022 synes slagordet kun å være mer våpen. Gitt det kan jeg ikke skjønne at prisen Europa skal betale er verdt det. Hvor er statslederne som kan insistere på løsninger, slik de evnet i 1962?
Åse Thomassen
ÅSE THOMASSEN 