Han jeg kaller femtekelneren er symbolet på en som som ble inkludert i Italia. I Norge er det ikke like sikkert at han ville blitt det. Han var eldre enn de andre servitørene på hotellet i Italia. Han delte ut menyer og gikk med desserttralla etter middagen. Han var alltid smilende, litt rar og med en litt underlig stemme. Han var kelner, men yngre hadde viktigere oppgaver enn ham. Han var på ingen måte utviklingshemmet, bare litt rarere enn de andre, og kanskje den mest ekte av dem alle. Når kelnerne hadde pause mellom lunsj og middag var han en del av fellesskapet. Jeg traff dem flere ganger etter jeg bodde på hotellet.
Normalitet
Hvor vil jeg så med dennne historien? For meg handler det om synet på det normale, hva som er en person som skal være innenfor eller utenfor arbeidslivet. Hvor gjennomtenkte er vi i ulike funksjoner i samfunnet med hensyn til menneskesynet på arbeidsplasser, stat, kommune og NAV? Hvordan vil vårt menneskesyn prege vårt syn på en arbeidstaker, og hva som bør inkludere eller ekskludere en person fra arbeidslivet? Ville femtekelneren på det italienske hotellet passert på et norsk femstjerners hotell?
Velferdsstaten og mestring
Den norske velferdsstaten er definitivt en av verdens beste. Den gir inntekt ved bortfall av lønn. Alle i Norge har i prinsippet en sikkerhet. For den enkelte handler derfor ikke arbeid kun om lønn. I Norge kan folk overleve uten arbeid. Noen er fornøyd med det. Andre er lite tilfreds med det. Særlig funksjonshemmedes organisasjoner ønsker et mer inkluderende arbeidsliv.
Politikerne på venstresiden kan ofte være for rettighetsorienterte når det gjelder debatten om arbeid versus trygd. Politikerne burde heller være opptatt av et mest mulig inkluderende arbeidsliv. Det vil handle om alt fra synet på normalitet til inkludering. I andre sammenhenger krever det tilrettelegging.
Alle de menneskelige ressursene som går tapt
Det er mange mennesker som har gitt opp arbeidslivet. De har på ulike måter skapt meningsfulle liv utenfor arbeidslivet. Mange hadde vært i stand til å jobbe, men gjennom ulike prosesser havnet de utenfor arbeidslivet. Ikke fordi de var handikappede, men av grunner man sjelden vet nok om.
Nylig besøkte jeg ofte en kafé der mange med “Hull i CV en” var plassert. Det var ofte et trist syn siden det fantes ingen ledelse av prosjekter. Enkelte dager gikk de ansatte og marsjerte frem og tilbake. Det var for lite å gjøre, og de ville kanskje ikke virke dovne. Bare en slik liten detalj kunne prosjektledelsen gjort noe med, både til det beste for ansatte i prosjektet og gjestene på kafeen. Man hadde tydeligvis lært opp de ansatte i å betjene kassen og en minimumsdialog med kundene, men man hadde muligens undervurdert alle de andre faktorene på en arbeidsplass. De som hadde fått en jobbmulighet ble sikkert usikre av situasjonen som var så lite jordet fra arbeidslivsbedriftens side. Dette stemmer samtidig med mitt inntrykk av at tilpasning til arbeidslivet ofte er blitt mer butikk en virkelig godt arbeid med å hjelpe mennesker inn i arbeidslivet.
Mestringshistorier
Vi trenger flere mestringshistorier. Mennesker som har vist at vilje nytter. Erik Gjendem har en interessant historie som kunstsmed, men også hans kamp før han måtte gi opp smedyrket er interessant. Da han fikk diagnosen MS kunne han blitt uføretrygdet, men han valgte å jobbe så lenge kroppen gjorde det mulig. Det var synet som endte hans karriere som kunstsmed. Som smed måtte han smi mens jernet var varmt. Da synet ble for dårlig måtte han vente til jernet ble under smitemperatur. Det er under 600 grader, men under den temperaturen er det for kaldt å smi.
Da Erik Gjendem solgte smia beholdt han en trapp han hadde smidd da han lærte opp lærlinger i smedyrket. Han har lenge lett etter et hus der han kan sette opp trappa. Det har han funnet, og dermed realisert en drøm når yrkeslivet brast. Erik Gjendem er ikke en person som vil kreve at andre er som han. Selv ser jeg på han som et forbilde. Han jobbet så lenge han kunne, men planla også for uførhet. For mange andre blir slike prosesser for tilfeldige. Det skyldes kanskje en manglende jordnærhet hos samfunnet og den enkelte. Han har også lært meg at “Å smi mens jernet er varmt” er mer enn et uttrykk. I en smie er det en realitet, og temperaturen må være over 600 grader.
Oppsummering
Dette er kun noen løse tanker inspirert av mennesker jeg har møtt. Kanskje dukker det opp en bok om dette til neste år. Jeg har allerede rekruttert flere deltakere til å delta i et prosjekt med mestringshistorier. Jeg synes samfunnet trenger flere mestringshistorier. Erik Gjendems historie har imponert meg. For Erik Gjendem har det vært lærdom i uttrykket “Man måste jämföra”, en replikk fra Lasse Hallströms film “Mitt liv som hund”. Det er selvsagt bittert å bli syk, men “man måste jamföra”.
Andre er friske, men en detalj eller to kan gjøre at arbeidslivet blir uaktuelt. Der trenger vi definitivt flere mestringshistorier. Det er mye sløseri av menneskelige ressurser i Norge. Det bør vi gjøre noe med.
ÅSE THOMASSEN 